Madagaskar del 3

Lunchen på tirsdagen hadde vi på denne restauranten, veldig fin plass og god mat. Vi åt gassisk mat stort sett hele turen og den smakte veldig godt. Det var et veldig fint uteområde ved denne restauranten, frodig og fint.

Her står vi på terrassen og nyter utsikten.

Regningen for lunch med drikke til 15 personer = 255000 Ar, det vil si ca. 690 norske kroner. Det ser veldig dyrt ut når regningen er på en kvart million, men omregnet til norske kroner er den veldig liten.

Dette fremkomstmiddelet heter pospos, vi ville gjerne prøve disse når vi skulle tilbake til Lovasoa etter lunch. Disse vognene så vi i alle byene vi var i, de fleste sprang med de, noen syklet. Vi var imponert over hvor raske de var, vi satt tross alt 2 stykker i hver.

Se på stillaset på denne bygningen. Slike stillaser så vi mange av. Tror neppe de hadde blitt godkjent hjemme i Norge.

Anders Rønningen, kunstner og musiker, fortalte oss om hva kultursenteret brukes til. Foruten å leie ut rom til overnatting, holder de på å samle inn alt materiell om misjonsarbeidet på Madagaskar og lagre det her. Studenter som har utenlands opphold her på Madagaskar blir tatt godt hånd om her på Lovasoa, de hjelper både med plass og bo og veiledning av studentene. Så er du student og har lyst til å ha en praksisperiode i utlandet er det veldig fine muligheter her på Madagaskar.

Etter foredraget spilte han på et lokalt strengeinstrument for oss,det hørtes ut som en harpe. Det var veldig fint å høre på.

Om ettermiddagen stod et møte med en døveskole på programmet. Vi hadde med oss noen fotballer, og mens vi ventet på at rektor skulle komme, fant "gutta" fram en av de og begynte å spille med noen av guttene på skolen. Det var stor suksess, hvem som koste seg mest, våre "gutter" elle de som gikk på skolen er ikke godt å si. Selv om de ikke kunne høre var det kontakt med en gang.

Denne skolen støttes av NMS. Elevene blir fanget opp via kirken og mange av dem bor langt borte. De hadde semesterstart denne dagen og vi fikk være inne i en 1. klasse, eller 11. klasse som de sier. På Madagaskar begynner de i 11. klasse og slutter i 1., helt motsatt av hvordan vi telle klassetrinnene. Madagaskar har vært Fransk koloni og dette er den franske måten å telle klassetrinnene på. Elevene bor på skolen og er bare hjemme i feriene. Så disse elevene skulle ikke hjem før til jul.

Denne lille jenta satt lenge å så på en i følget vårt. Etter en stund tegnet hun dette fjeset på tavlen sin.

Det er ikke enkelt å være døv i et land med så mye fattigdom. Som regel er det ikke muligheter å hverken gå på skole eller å få seg et arbeid. En er avhengig av at familien kan sørge for en. Denne skolen gjør et fantastisk arbeid for de døve. De lærer seg tegnspråk og språk for de som klarer det. Etterhvert som de har lært å lese og skrive får de opplæring i et yrke. Denne jenteklassen her lærer å sy og brodere for så å kunne få seget arbeid etter at de er ferdige med skolen. Guttene lærer snekring og mekaniske yrker. Det som jentene har laget blir solgt for å få inntekter til å kjøpe inn nytt materiell til flere håndarbeider. Vi fikk mulighet til å kjøpe duker og forklær. Det var flotte arbeider og vi kjøpte med oss en del.

Om kvelden sa Martin Ivar at han ville gå på markedet kl. 06.00 neste morgen. De som hadde lyst til å se markedet og livet rundt det kunne få være med. Det var bare å komme til utgangsdøren litt før 6.

Kl. 05.55 onsdag morgen stod alle 15 klar og vi gikk til markedet i byen for å kjøpe baguetter til å ha med som niste på turen videre. Ingen ville gå glipp av markedet så alle ville være med. Selv om det var tidlig var det liv og røre i byen. Gassene ligger ikke frampå, de står opp med solen og livet er i full gang. Det var mye å se på markedet, blant annet denne flotte grønnsakdisken.

Her er en kjøttdisk som viser frem varene sine. Tvilsomt om dette ville gått gjennom nåløyet til Mattilsynet hjemme i Norge.

En må på jobb selv om en har barn, barna er rett og slett bare med. Her har en mor plassert sine små i noen kurver på gulvet og gir dem litt frokost. Det var et yrende liv på markedet, mye folk og mange varer i alle varianter. Kjekt å få være med å se. Det som ikke var fult så kjekt å se var alle som lå på gata og sov under en striesekk. Små barn, større barn og voksne, ja folk i alle aldere. De var så fattige at alt de eier er klærne de står og går i. I Antsirabe var det veldig mye tigging, det er hjerteskjærende å se veldig små barn rekke ut hånden for å tigge. Til og med et lite barn på rundt 1 år som ble båret på ryggen av sin mor, rakte ut hånden akkurat som moren gjorde. Dette viser hvor viktig det er at vi støtter prosjekter som prøver å fange opp og hjelpe disse menneskene.

Fortsettelse følger, følg gjerne med på turen videre til neste by og neste prosjekt.