lørdag 30. juni 2012

Kransekake på tur


Denne kransekaken skal ut på en lang kjøretur i dag, en tur på ca 2,5 timer. Er veldig spent på om den kommer fram hel. Kjøreturen blir på smal vei, middels vei og motorvei, det er også en 22 minutters ferjestrekning på turen. Da er det bare å kjøre fint og ingen uventede oppbremsinger!! Jeg har en kransekake eske som den skal fraktes i så den står stødig. Dette blir spennende! Men utfordringer er til for å overvinnes så dette går forhåpentligvis bra.

En riktig god helg til deg:)

torsdag 28. juni 2012

En flott sommerdag i hagen


I dag har vi hatt nydelig sommervær. Den gule rosen har sprunget ut og priser solen med sitt gule, flotte rosehode. Jeg har ligget i gresset og nytt sola jeg også, hørt på fuglekvitter i trærne rundt meg og radioen surrende i bakgrunnen. Det har vært en vidunderlig dag.

Eneste som ikke er så bra er ugresset som vokser i jordbæråkeren, jeg skulle så gjerne ha fjernet det men det har ikke vært så greit å gjøre det selv. Men jordbærene trosser ugresset og modnes litt etter litt. Jordbær fra egen hage er utrolig gode:) Jeg prøver å ikke se i retning jordbæråkeren og håper i mitt stille sinn at ugresset fjerner seg selv, men det er bare ønsketenkning. Skal prøve å  få det bort litt etter litt. Kanskje jeg får litt hjelp etterhvert når Synnøve er ferdig med å male naustet.

Et lite visdomsord å ta med seg inn i natten:

Når en hjelper en annen oppover fjellet,
bestiger du det samtidig selv.

tirsdag 26. juni 2012

Jeg bad om styrke; og livet gav...


Jeg bad om styrke; og livet gav
meg vanskeligheter som gjorde meg sterk
Jeg bad om visdom; og livet gav meg problemer å løse
Jeg bad om velstand; og livet gav meg hjerne og muskler til å arbeide med
Jeg bad om mot; og livet gav meg farer å overvinne
Jeg bad om kjærlighet; og livet gav meg mennesker å elske
Jeg bad om gaver; og livet gav meg muligheter
Jeg fikk ingenting av det jeg ønsket meg, men jeg fikk det jeg behøvde
Så jeg takker livet for erfaringer og råd jeg har møtt på min vei, og de menneskene som har lagt et spor igjen i mitt hjerte

Visdomshjørnet



søndag 24. juni 2012

St.hans


Årets St.hansfeiring ble en våt affære. Men vi brant bål og hadde det egentlig helt flott. Vi var ved Mosevatnet sammen med familien, som vi pleier. Tidligere på dagen var det regnbyger, og mellom bygene var det ganske bra. Men om kvelden regnet det uten opphold.


Her griller vi marshmallows og pølser. Bålet var varmt så vi prøvde å skjule oss litt i gresset:)


Resten av grillingen tok vi på grillen på terrassen nede ved huset.

fredag 22. juni 2012

Den gamle kirkeveien


Det er midtsommerfest i Tysvær med mange forskjellige arrangementer i 2 uker til ende. I går kveld var det vandring langs den gamle kirkeveien fra Urnesbryggen på Slåttevik til Tysvær kirke. Det er ikke så mange som kjenner til den veien lenger, men Tysvær Historielag har satt denne gamle veien på kartet igjen og inviterte i går til vandring langs denne veien. Det var herlig sommervær med sol fra klar himmel, varmt og nesten ikke vind.


Lederen i historielaget Vidar Århus viser her hvor der er rester av den oppmurte veien. Han og kjentmann Trygve Jøssang fortalte mens vi gikk. En del av veien gikk i utmarken og noe langs den veien som vi bruker i dag. For de som bodde på andre siden av fjorden var dette kirkeveien, da rodde de til Urnesbryggen og gikk i land. Så vandret de langs denne veien som er 3-4 kilometer lang, opp til kirken. Jeg regner også med at de som bodde i området rundt Slåttevik og Kvinnesland (som er min hjemplass) brukte denne veien til kirken. Presten som også var prest i Bokn, gikk fra Tysværvåg og til Slåttevik langs denne veien for å bli rodd over til Bokn. Tysværvåg og Bokn har også i dag samme prest, men det er litt lettere å komme seg til Bokn i dag når det er broer helt ut.


Her er vi på vei opp kirkebakken, jeg synes vi har en flott kirke her i Tysværvåg. Her er jeg døpt, konfirmert, gift, har døpt mine 3 barn og giftet bort eldste datter. Vi var 47 stykker som gikk denne turen i går.


Presten vår, Arne Aurdal, står på kirketrappen i en prestekjole fra 1500 tallet. Vi ble invitert inn i kirken for å høre kirkens historie, Dagfinn Hellesøy fortalte. Denne kirken stod ferdig i 1852 og ble innviet 4. november dette året. De regner med at det er den 3. kirken som står her nå. Mye av det gamle fra de forrige kirkene er fremdeles i bruk i dag som for eksempel døpefonten. Vi sang et par salmer før vi gikk ned i prestegården. Der var det dekket bord i hagen og satt fram kaffe, saft og mye god kakemat. Det var en flott kveld som ble avsluttet der i prestegårdshagen.

mandag 18. juni 2012

Kort til en 40 årsdag



Dette kortet er laget av en papirpose som er brettet i to. Jeg har laget hull i siden som jeg har tredd et bånd gjennom. Så har jeg laget to tags i forskjellig størrelse som jeg har lagt inni lommen på kortet. Dette kortet er til min svoger som fyller 40 år.

fredag 15. juni 2012

En riktig god helg til deg og dine

Jeg vil ønske dere alle en riktig god helg. Nyt den der du er og se på mulighetene den gir. Her skinner solen og fuglene kvitrer, om temperaturen ikke er så veldig høy så er det varmt i solen i ly av vinden. Jeg skal snart ut og kose meg i solen. Den må nytes i dag for resten av helgen er det meldt om regn. 

Jeg vil gjerne dele denne fine historien med deg i dag, til ettertanke og kanskje en hjelp i hverdagen:


Et ødelagt speil

På Kreta finnes det et Greskortodoks akademi, og en av initiativtakerne til akademiet heter Alexander Papalopos.

En gang holdt Alexander Papalopos et seminar på akademiet om kirke og samfunn. Rett før det var på tide med en kaffepause, oppfordret Alexander tilhørerne til å stille spørsmål hvis det var noe de lurte på.

De fleste kikket rundt i salen og håpet at ingen ville stille spørsmål. Mange begynte å bli kaffetørste og trengte en pause.

Men en mann rakte hånden i været. "Kan du si meg hva som er meningen med livet?" 

Det ble helt stille i rommet, og de fleste smilte litt. Det var jo ikke akkurat noe lite spørsmål å svare på noen minutter før kaffepausen.

Men Alexander Papalopos tok spørsmålet på alvor. "Da jeg var liten og lekte i gatene her på Kreta, fant jeg en gang et ødelagt speil. Jeg samlet sammen alle bitene for å prøve å sette dem sammen til et helt speil, men det gikk ikke så bra. Da kastet jeg alle bitene bortsett fra den største. Den sparte jeg på, og brukte den til å lage solkatter med; fange sollyset så det blir reflektert og lyser opp mørke steder. Jeg har den her," sa han og tok den fram fra innerlommen på dressjakken. "Jeg bruker den fortsatt for å minne meg selv på at det går an å skape lys i mørket."

Det gikk noen år, og en dag kom det et brev til Alexander Papalopos fra mannen som hadde stilt spørsmålet om meningen med livet.

Brevet lød som følger: "Takk for svaret ditt og for at du tok deg tid til å svare på spørsmålet mitt! Svaret forandret livet mitt, siden jeg var langt nede akkurat da og hadde problemer med å se meningen med livet. Jeg er forfatter og har nettopp gitt ut en bok der blant annet svaret ditt er med. Som en forsøksvis takk sender jeg med en sjekk til akademiet, med penger jeg har tjent på boken."

Sjekken var på 250 000 dollar. Summen gjorde det mulig å bygge akademiets lenge etterlengtede bibliotek.

Kanskje flere av oss burde øve på å lage solkatter i mørket.

Gjenfortalt av Nina Karemo

onsdag 13. juni 2012

Før du dømmer meg...


Før du dømmer meg.....
Ta på deg mine sko.
Gå samme veier som jeg har gått.
Bearbeid tapet av mennesker jeg har mistet. Ork å gå igjennom alle følelser og hendelser jeg har gjort.
Snuble på alle steiner jeg har snubla på.
Reis deg alltid opp igjen og gå samme vei som jeg gjorde.
Etter alt dette kan du dømme meg eller mitt liv.
(ukjent)

tirsdag 12. juni 2012

Hekla veske


Siden jeg ikke får strikke har jeg sett etter hekleoppskrifter. Jeg er veldig glad i håndarbeid og liker godt å ha noe mellom fingrene. Denne veska har jeg heklet etter en oppskrift jeg fant i boka: Helt enkel HEKLING av Tove Fevang. Jeg har stort sett fulgt oppskriften, men noen forandringer har jeg gjort for å få den slik jeg ville ha den. Jeg har brukt garnet Mandarin Classic og heklenål nr 3,5. Siden jeg har brukt oppskrift fra en bok der det ikke er lov å kopiere fra, kan jeg ikke legge ut oppskriften her.

Jeg har sydd fór i veska siden jeg vil bruke den til å ha håndarbeid i, da er det greit at ikke heklenålen eller strikkepinnene stikker ut av veska og forsvinner:)


Jeg ønsker deg en flott tirsdag og vil gjerne dele denne historien fra Kristina Reftel med deg i dag:

Kunstnerens lekse

Nadja var den mest talentfulle eleven på kunstskolen. Ved hjelp av hardt arbeid, hengivenhet, fantasi og stor kunstnerisk begavelse hadde hun kommet seg gjennom den tøffe utdannelsen, og snart var hun ferdig.

"Nå gjenstår det bare én oppgave," sa læreren hennes en dag. "Du skal male et bilde som skal være det beste du har laget hittil."

Nadja arbeidet dag og natt, og til slutt var bildet ferdig. Dette var virkelig det beste hun hadde gjort til nå.

"Svært bra," roste læreren. "Nå skal du ta bildet med til torget og henge det opp slik at alle kan se det. Du skal også henge opp et skilt som forklarer at du stiller ut kunstverket ditt for allmennheten, og at du er takknemlig hvis den som finner en feil på bildet, kan markere dette med et kryss."

Nadja gjorde som læreren hadde sagt, og ventet utålmodig noen dager. Så skyndte hun seg til torget, full av forventning. Hadde hun bestått testen? Kom bildet til å være uten kryss? Men hjertet sank i brystet på henne dag hun fikk øye på bildet. Allerede et godt stykke unna så hun at bildet var fullt av kryss. Nå kom læreren sikkert til å stryke henne.

Trist til sinns vendte hun tilbake til skolen, og viste fram bildet. Læreren sa ikke noe særlig, bortsett fra å be Nadja om å male et nytt bilde - om mulig enda bedre enn det forrige.

Denne gangen arbeidet Nadja enda hardere. Hun ville jo så gjerne lykkes! Læreren roste det nye bildet, og sa at det også skulle stilles ut på torget.

Men denne gangen skulle beskjeden ved siden av være litt annerledes.

Nadja lyttet til instruksjonene, og skyndte seg til torget. Der hengte hun opp bildet sammen med et nytt skilt. Også dette skiltet oppfordret folk til å markere eventuelle feil. Men nå fikk tilskuerne sjansen til å korrigere feilene, ved hjelp av pensler og farger som var plassert ved siden av.

Og tenke seg til, da Nadja kom tilbake noen dager senere, var det ingen som hadde funnet en eneste feil. Gledestrålende gikk hun til skolen og viste fram bildet.

"Nå har du lært den siste leksen du trenger," sa læreren med et smil. "Lærdommen er slik: Det kommer alltid til å finnes mennesker som har en mening om kunstverkene dine. Det første bildet var fullt av kryss, fordi mange vil si hva de mener når de får sjansen - selv om de er uten kunnskap på området. Det andre bildet var uten kryss, fordi folks egen kunnskap og dyktighet sto på spill. Så når du har lagt sjelen, talentet og hjertet ditt i et kunstverk, vær da din egen dommer. Du gir verket dets verdi, og det kan publikum aldri ta fra deg. Og glem ikke at det samme gjelder når du selv skal bedømme en annens livsverk."

søndag 10. juni 2012

Vesle skjærungen


Fredagskvelden gikk vi en tur til svigermor, når vi gikk hjemover fant vi denne vesle skjærungen  hoppende rundt på veien nesten oppe ved huset vårt. Den hadde nok hoppet ut av redet for tidlig og landet på bakken. Den så frisk og rask ut og flakset veldig med vingene sine når Steinar ville fange den. Han fikk til slutt tak i den og måtte holde godt fast, for skjærungen flakset med vingene og prøvde å hakke løs på fingrene hans for å komme fri. Han prøvde å kaste skjæra opp i lufta for å få den til å fly, men det hadde den tydeligvis ikke lært seg ennå. Den flakset febrilsk med vingene men datt rett ned igjen. I lufta fløy to skjærer rundt og skrattet, regner med at det var foreldrene. Steinar fikk på nytt kastet skjærungen opp i lufta, denne gangen fikk skjæra mer fart og havnet oppå gresset i skråningen ovenfor der vi stod.Foreldrene føk rundt oppi der så vi håpet de fant ungen igjen. Vi vet ikke hvordan det gikk med den vesle ungen, håper den til slutt fikk til å fly.


Her er sommeren kommet tilbake. Vi har hatt en flott helg med gode temperaturer, litt regn og mye sol. Vi har fått feire en 70 åring, en 4  åring og en 6 åring denne helgen. Nå er en ny uke rett rundt hjørnet. Ønsker alle en god uke og ta gjerne ta disse ordene med deg inn i hverdagen:

Mot er å gjøre det du ikke våger.
Der det ikke finnes redsel,
finnes det heller ikke mot.
Når vi skylder på andre,
gir vi fra oss vår egen makt.

(Greg Andderson)

onsdag 6. juni 2012

Kort til en 70 årsdag


Dette kortet er til en kjekk herremann som fyller 70 år på lørdag. Jeg håper han liker kortet, så er det bare å finne ut hva vi skal gi sammen med kortet. Er ikke så lett når jubilanten har nådd den respektable alder av 70 år. Men vi finner nok på noe som kan passe:) Kom gjerne med forslag om du har noen:)

Her er en herlig liten historie som jeg vil at du skal ta med deg videre i tankene dine:

Positivt syn på livet

Hampus, tre og et halvt år gammel, liker som mange andre barn å konkurrere om alle mulige og umulige ting. Men han er også skyld i at mange rundt ham ser med nye øyne på dette med å vinne eller tape.

Når Hampus ikke kommer først, sier han nemlig blidt til vinneren: "Jeg vant etter deg!"
Andreas  Nilsson,  Umeå

Ha en riktig god onsdag:)

mandag 4. juni 2012

En ung lærers bekjennelse


Dette er en historie om en ung lærer ved navn Ellen Isaksen. En høst for mange år siden begynte hun som kontaktlærer for klasse 5B. Dette var en klasse som hun kjente godt, siden hun ofte hadde vikariert i klassen året før.

Da hun stod foran dem første skoledag etter sommerferien, sa hun noe som ikke var helt sant. Hun sa at det  var godt å se dem igjen, at hun gledet seg til å være kontaktlærer, og at hun var like begeistret for hver og en av dem. Det siste var en usannhet - det måtte være en usannhet - for midt i klasserommet satt han med et likegyldig drag over ansiktet. Teodor Pettersen.

Ellen hadde fulgt med på Teodor året før,og lagt merke til at han ikke lekte bra med de andre barna, at klærne hans var skitne og hygienen var dårlig. Og han kunne være nokså ufin både mot de andre barna og lærerne.

Det kom til et punkt hvor Ellen nesten fant glede i å gå over leksene hans med rødpennen og markere alle feilene han hadde gjort. Han brydde seg åpenbart ikke om skolearbeidet, så noen ganger ville hun komme med harde bemerkninger i håp om å sette en liten støkk i guttungen.

Før foreldremøtene var hun nødt til å gå igjennom tidligere notater om alle elevene i klassen sin. Dette var nødvendig for å se hva tidligere lærere hadde skrevet om dem og hvordan de hadde utviklet seg i løpet av årene på skolen. Hun la Teodors papirer nederst i bunken.

Men da hun leste de tidligere notatene om Teodor fikk hun seg en overraskelse.

Da Teodor gikk i 1. klasse hadde læreren skrevet: Teodor er en kvikk gutt og smilet sitter løst. Han er nøye med skolearbeidet sitt og oppfører seg alltid pent. Det er en glede å ha Teodor i klassen.

I 2. klasse hadde læreren skrevet: Teodor er flink på skolen og godt likt av klassekameratene,men han virker preget av morens sykdom og jeg lurer på om han har det vanskelig hjemme.

Teodors lærer i 3. klasse skrev: Morens bortgang har vært svært tøft for Teodor. Han gjør sitt beste, men leksene blir ikke fulgt opp hjemme og faren viser liten interesse i å støtte opp i skolearbeidet. Dersom dette ikke blir tatt tak i, er jeg bekymret for at han vil få problemer på skolen.

I 4. klasse hadde læreren skrevet: Teodor er en innadvent elev og det er vanskelig å få han interessert i skolearbeidet. Han har få venner, kan være aggressiv mot de andre barna, og har også en tendens til å sovne i timene.

Etter å ha lest ferdig papirene ble Ellen overveldet av en følelse av skam over sine tanker om Teodor. Men hun var svært godt likt som lærer, og på juleavslutningen kom alle elevene med pent innpakkede gaver til lærerinnen sin. Det var bare små oppmerksomheter, men de var lekkert innpakket i gavepapir med flott bånd og merkelapper på. Barna hadde virkelig lagt seg i selen for å vise at de satte pris på henne.

Bortsett fra Teodor. Han kom også med en gave, men han hadde ikke tatt seg flid med innpakningen. Det var bare en liten bærepose som var teipet igjen. Ellen følte det ubehagelig å skulle åpne den foran klassen når hun så på alle de pene innpakningene. Noen av elevene begynte å fnise da hun tok ut en halvtom parfymeflaske, og et armbånd av juggel som manglet mange av stenene. Men hun dempet latteren deres ved å takke Teddy for det vakre armbåndet som hun straks tok på seg, og å sprute en liten dæsj parfyme på håndleddet sitt.

Da skoledagen var slutt ble Teodor værende litt i klasserommet. Da alle de andre barna hadde gått sa han "Vet du, i dag luktet du akkurat som mamma pleide å gjøre! God jul, Ellen."

Da han hadde forlatt klasserommet la hun hodet i hendene og gråt i over en time.

Etter juleferien var over kom Ellen tilbake i klasserommet. Nå var hun bestemt på at hun ikke lenger bare ville lære bort lesing, skriving og regning. Fra nå av ville hun begynne å undervise barn.

Hun la særlig vekt på å hjelpe Teodor. Når hun begynte å vise interesse for han, virket det som engasjementet hans våknet til liv igjen. Jo mer oppmerksomhet og oppmuntring hun ga han, desto raskere så hun framgang hos gutten. Det gjaldt både faglig og sosialt. Da skoleåret var omme hadde Teodor allerede blitt en av hennes beste elever! Og selv om det fremdeles var en usannhet at hun var like begeistret for hver og en av elevene, så skyldtes det nå at hun hadde blitt spesielt begeistret for nettopp Teodor.

Et år senere fikk Ellen en lapp av Teodor. Der stod det at hun var den beste læreren han noensinne hadde hatt. 4 år etter det igjen kom den neste lappen. Teodor var ferdig på ungdomsskolen, og ville takke henne for at hun tok seg tid til å hjelpe han da han gikk i 5. klasse.

Kortene for å si takk kom fortsatt med jevne mellomrom i årene etter dette, og Ellen begynte å skrive kort tilbake. Etter noen år mottok hun et brev hvor det stod at Teodor hadde møtt kvinnen som han ville gifte seg med. Ettersom faren hadde dødd for noen år siden, og Teodor var blitt foreldreløs, lurte han på om Ellen kunne tenke seg å komme i bryllupet og ta plassen hvor brudgommens mor skulle ha sittet. Ellen ble så rørt av denne forespørselen at hun selvfølgelig måtte si ja.

Da hun ankom bryllupet hadde hun på seg armbåndet hun hadde fått til jul av Teodor 15 år tidligere. Og hun hadde sørget for å bruke den parfymen som hun visste at Teodors mor hadde brukt den siste julaften de hadde hatt sammen. De klemte hverandre, og Teodor hvisket "Jeg er evig takknemlig for at du trodde på meg, for at du strakte ut hånden da jeg trengte den. Takk for at du viste meg at jeg var verdt din oppmerksomhet og dine anstrengelser. Jeg vet ikke hva jeg ville vært uten deg."

Med øyne fulle av tårer så hun på den voksne, flotte mannen og sa "Nei Teodor, du forstår ikke...Det er jeg som skal takke deg. Det var du som viste meg at jeg kunne bety noe. Jeg vet ikke hva slags lærer jeg ville ha vært om det ikke var for deg!"

Basert på Elizabeth Silance Ballard (nå Elizabeth Ungar) sin historie "Three Letters from Teddy"




Denne historien viser oss hvor viktig det er å ikke dømme mennesker kun ut fra det vi ser. Det kan ligge så mye bak som vi ikke vet om, som gjør at personen vi tror bare er umulig kanskje har å slite med. Jeg har lært av denne historien at en ikke skal dømme noen før en vet hele sannheten om personen, og hele sannheten er det heller ikke sikkert at vi får!
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...