En ung lærers bekjennelse

Dette er en historie om en ung lærer ved navn Ellen Isaksen. En høst for mange år siden begynte hun som kontaktlærer for klasse 5B. Dette var en klasse som hun kjente godt, siden hun ofte hadde vikariert i klassen året før.

Da hun stod foran dem første skoledag etter sommerferien, sa hun noe som ikke var helt sant. Hun sa at det  var godt å se dem igjen, at hun gledet seg til å være kontaktlærer, og at hun var like begeistret for hver og en av dem. Det siste var en usannhet - det måtte være en usannhet - for midt i klasserommet satt han med et likegyldig drag over ansiktet. Teodor Pettersen.

Ellen hadde fulgt med på Teodor året før,og lagt merke til at han ikke lekte bra med de andre barna, at klærne hans var skitne og hygienen var dårlig. Og han kunne være nokså ufin både mot de andre barna og lærerne.

Det kom til et punkt hvor Ellen nesten fant glede i å gå over leksene hans med rødpennen og markere alle feilene han hadde gjort. Han brydde seg åpenbart ikke om skolearbeidet, så noen ganger ville hun komme med harde bemerkninger i håp om å sette en liten støkk i guttungen.

Før foreldremøtene var hun nødt til å gå igjennom tidligere notater om alle elevene i klassen sin. Dette var nødvendig for å se hva tidligere lærere hadde skrevet om dem og hvordan de hadde utviklet seg i løpet av årene på skolen. Hun la Teodors papirer nederst i bunken.

Men da hun leste de tidligere notatene om Teodor fikk hun seg en overraskelse.

Da Teodor gikk i 1. klasse hadde læreren skrevet: Teodor er en kvikk gutt og smilet sitter løst. Han er nøye med skolearbeidet sitt og oppfører seg alltid pent. Det er en glede å ha Teodor i klassen.

I 2. klasse hadde læreren skrevet: Teodor er flink på skolen og godt likt av klassekameratene,men han virker preget av morens sykdom og jeg lurer på om han har det vanskelig hjemme.

Teodors lærer i 3. klasse skrev: Morens bortgang har vært svært tøft for Teodor. Han gjør sitt beste, men leksene blir ikke fulgt opp hjemme og faren viser liten interesse i å støtte opp i skolearbeidet. Dersom dette ikke blir tatt tak i, er jeg bekymret for at han vil få problemer på skolen.

I 4. klasse hadde læreren skrevet: Teodor er en innadvent elev og det er vanskelig å få han interessert i skolearbeidet. Han har få venner, kan være aggressiv mot de andre barna, og har også en tendens til å sovne i timene.

Etter å ha lest ferdig papirene ble Ellen overveldet av en følelse av skam over sine tanker om Teodor. Men hun var svært godt likt som lærer, og på juleavslutningen kom alle elevene med pent innpakkede gaver til lærerinnen sin. Det var bare små oppmerksomheter, men de var lekkert innpakket i gavepapir med flott bånd og merkelapper på. Barna hadde virkelig lagt seg i selen for å vise at de satte pris på henne.

Bortsett fra Teodor. Han kom også med en gave, men han hadde ikke tatt seg flid med innpakningen. Det var bare en liten bærepose som var teipet igjen. Ellen følte det ubehagelig å skulle åpne den foran klassen når hun så på alle de pene innpakningene. Noen av elevene begynte å fnise da hun tok ut en halvtom parfymeflaske, og et armbånd av juggel som manglet mange av stenene. Men hun dempet latteren deres ved å takke Teddy for det vakre armbåndet som hun straks tok på seg, og å sprute en liten dæsj parfyme på håndleddet sitt.

Da skoledagen var slutt ble Teodor værende litt i klasserommet. Da alle de andre barna hadde gått sa han "Vet du, i dag luktet du akkurat som mamma pleide å gjøre! God jul, Ellen."

Da han hadde forlatt klasserommet la hun hodet i hendene og gråt i over en time.

Etter juleferien var over kom Ellen tilbake i klasserommet. Nå var hun bestemt på at hun ikke lenger bare ville lære bort lesing, skriving og regning. Fra nå av ville hun begynne å undervise barn.

Hun la særlig vekt på å hjelpe Teodor. Når hun begynte å vise interesse for han, virket det som engasjementet hans våknet til liv igjen. Jo mer oppmerksomhet og oppmuntring hun ga han, desto raskere så hun framgang hos gutten. Det gjaldt både faglig og sosialt. Da skoleåret var omme hadde Teodor allerede blitt en av hennes beste elever! Og selv om det fremdeles var en usannhet at hun var like begeistret for hver og en av elevene, så skyldtes det nå at hun hadde blitt spesielt begeistret for nettopp Teodor.

Et år senere fikk Ellen en lapp av Teodor. Der stod det at hun var den beste læreren han noensinne hadde hatt. 4 år etter det igjen kom den neste lappen. Teodor var ferdig på ungdomsskolen, og ville takke henne for at hun tok seg tid til å hjelpe han da han gikk i 5. klasse.

Kortene for å si takk kom fortsatt med jevne mellomrom i årene etter dette, og Ellen begynte å skrive kort tilbake. Etter noen år mottok hun et brev hvor det stod at Teodor hadde møtt kvinnen som han ville gifte seg med. Ettersom faren hadde dødd for noen år siden, og Teodor var blitt foreldreløs, lurte han på om Ellen kunne tenke seg å komme i bryllupet og ta plassen hvor brudgommens mor skulle ha sittet. Ellen ble så rørt av denne forespørselen at hun selvfølgelig måtte si ja.

Da hun ankom bryllupet hadde hun på seg armbåndet hun hadde fått til jul av Teodor 15 år tidligere. Og hun hadde sørget for å bruke den parfymen som hun visste at Teodors mor hadde brukt den siste julaften de hadde hatt sammen. De klemte hverandre, og Teodor hvisket "Jeg er evig takknemlig for at du trodde på meg, for at du strakte ut hånden da jeg trengte den. Takk for at du viste meg at jeg var verdt din oppmerksomhet og dine anstrengelser. Jeg vet ikke hva jeg ville vært uten deg."

Med øyne fulle av tårer så hun på den voksne, flotte mannen og sa "Nei Teodor, du forstår ikke...Det er jeg som skal takke deg. Det var du som viste meg at jeg kunne bety noe. Jeg vet ikke hva slags lærer jeg ville ha vært om det ikke var for deg!"

Basert på Elizabeth Silance Ballard (nå Elizabeth Ungar) sin historie "Three Letters from Teddy"

Denne historien viser oss hvor viktig det er å ikke dømme mennesker kun ut fra det vi ser. Det kan ligge så mye bak som vi ikke vet om, som gjør at personen vi tror bare er umulig kanskje har å slite med. Jeg har lært av denne historien at en ikke skal dømme noen før en vet hele sannheten om personen, og hele sannheten er det heller ikke sikkert at vi får!