Madagaskar del 6

Om morgenen fredag 12. oktober besøkte vi en barnehage/småskole. Her var det unger fra 3 år og opp til 10 - 12.

Vi fikk komme inn i mange av klasserommene, og i hver klasse sang barna til oss. Det var flott å  høre på. Det var god disiplin i klassene, selv hos de helt minste. Her satt alle på plassen sin og det var læreren som pratet. Elevene pratet bare når de ble spurt om noe. I fra de er ganske små lærer de fransk som språk nr. to. Det var trangt om plassen og de utnyttet hvert rom som var til klasserom. En av klassene satt ute på gårdsplassen med en presenning til tak. En annen klasse satt i garasjen med dårlig lys. Allikevel, alle var glade og sang utrolig flott.

Vi hadde med oss en del bamser som vi gav til denne barnehagen. Her er en del av de minste barna samlet ute i skolegården når vi gav dem disse. Det er barnehagen som får bamsene og barna får leke med dem der, de får dem ikke med seg hjem. Denne lille gårdsplassen er det de minste barna har til å leke på ute, det var ikke så veldig god plass akkurat.

I Ihosy var det veldig mye søppel, det er blitt et stort problem. Og viljen til å gjøre noe med det virket ikke å   være til stede. Det er et problem som denne byen sliter veldig mye med. En så ikke de samme mengdene med søppel andre steder på Madagaskar. Her lå søppelet i dynger opp mot gjerdene i gatene. Det blir både lukt, smitte- og rotteproblemer av dette.

Om formiddagen skulle vi besøke en skole og siden det var semesterstart denne dagen var hele skolen samlet i kirken til gudstjeneste. Det var helt fullt i kirken da vi ankom, de hadde sett av to benker til oss helt framme. Det var 1100 elever og lærere samlet i kirken. Det som var helt spesielt var sangen, barna sang så vi trodde taket ville lette. De sang uten noe form for musikkinstrumenter, kun egne stemmer, og de sang tre stemt, det var helt fantastisk. Gudstjenesten begynte klokka 10 og varte i to timer, det blei veldig varmt før den av ferdig. Vi hadde med oss for lite vann kjente vi etter hvert, så det var godt å komme ut etterpå. Det beste var å stå i skyggen der vi fant det.

Denne jenta kom og holdt meg i hånden med en gang vi kom til Ihosy kvelden før. Hver gang vi møtte henne tok hun meg i hånden og etterhvert Steinar sin hånd også. Hun var veldig søt og tillitsfull. Vi fikk hver vår T-skjorte på gudstjenesten. Denne T-skjorten bruker de ved spesielle anledninger som f. eks. semesterstart på skolen.

Det hotellet vi bodde på i Ihosy var akkurat ferdig bygget. Det var ikke alt som var like bra utført av snekkerarbeidet. Vi fikk for eksempel ikke lukket vinduene skikkelig igjen og med tanke på myggen var ikke dette optimalt. Myggnett over sengen var heller ikke på plass så Steinar kjøpte en rull med teip på markedet i byen og teipet rundt alle vinduene på rommet vårt. Første natten var det myggjakt før vi la oss. Siden holdt teipen myggen ute.

På ettermiddagen på fredagen besøkte vi et sykehus. Her fikk vi komme inn å se på det meste, også på rommene. På dette rommet lå det unge mødre som nettopp hadde født barn, denne lille jenta var  tatt med keisersnitt. Pasientene måtte ha med seg familie som gav dem stell og mat. På sykehuset fikk de bare medisinsk behandling hvis de hadde råd til det.

Hele sykehuset var veldig nedslitt og det var ikke så veldig mye utstyr. Det utstyret som var bar preg av at det var gammelt og godt brukt. Dette bildet er tatt i en operasjonssal. Vi gikk til med at det var veldig lite pasienter her, det var så stille i gangene. Forklaringen på det var at de fleste brukte heller et katolsk sykehus som lå utenfor byen istedet for dette som er det statlige sykehuset. Vi fikk omvisning av en anestesisykepleierassistent, han er også speiderleder og hadde vært i Norge på landsleir på Lista for noen år siden med en gruppe speidere.

Her er ambulansen som sykehuset bruker.

I kveldingen fikk vi møte de som leder Bara-prosjektet. Alle her har hver sitt område som de jobber med. Han som står helt til venstre på bildet heter Frederic og er leder av Bara-prosjektet. De andre er lærer, jordbruksleder, lege, sykepleier og biskop. De står ikke i denne rekkefølgen, jeg husker ikke helt hvem som er hvem av de. Vi fikk en flott presentasjon av alle og det ble vist bilder fra prosjektet. Denne gjengen ble også med oss ut for å se på en av landsbyene de driver prosjekt i, neste morgen. Her har de fått hver sin caps som vi hadde med oss.

Her har vi den lille venninna vår ute på gårdsplassen hos Frederic og kona Estelle. Det var alltid mange barn på tunet der som lekte og sang til oss. Vi venter på at middagen skal bli servert. Alle dagene vi var i Ihosy åt vi lunch og middag hjemme hos Frederic og Estelle.

Estelle er kokk og veldig god til å lage mat. Hun varierte menyen hele tiden og vi fikk forskjellig mat til hvert måltid. Denne kvelden er det helstekt fisk på menyen. Det var en fisk til hver og den smakte helt fantastisk. Dette er min middagstallerken. Hun serverte gassisk mat alle måltidene og stort sett smakte det utrolig bra. Det eneste vi ikke likte like godt var høna vi fikk servert den første kvelden vi kom til Ihosy, den var veldig seig og mager. Det er ikke det spor merkelig når vi så hvordan hønene levde. De sprang rundt over alt ute, så de ble etterhvert veldig seige i det lille kjøttet som var på dem. Hønene vi har hjemme er mye rundere og er stort sett inne, og hjemme eter vi stort sett ikke høne men kylling.

Denne hanen holdt til i bak-hagen på hotellet vi bodde på i Ihosy. Og den vekket oss hver morgen i halv 5 tiden. Vi som hadde rom ut mot bak-hagen hørte den veldig godt, og det hørtes ut som den ofte stod rett utenfor vinduet vårt.

Fortsettelse følger, kjekt om du følger med videre på reisen vår.

Madagaskar del 5

Vi er på vei sørover mot Ihosy. Her dyrker de ris i terrasser oppover fjellsiden.

Nå er vi kommet til Bara-land, Baraene er et kvegfolk og vi møtte på mange kvegflokker langs veien.

Vi hadde en stopp på en silkefabrikk og fikk se hvordan silken blir til. I denne hånden er det silkekokonger som silkeormen spinner rund seg. Når de klippet opp kokongen så vi silkeormen. Det finnes to typer silke, grov og fin. Den grove er grå på farge og blir produsert naturlig ute i trærne. Den fine er hvit og blir dyrket fram i drivhus. Den grove blir spunnet for hånd mens den hvite som er mye tynnere blir spunnet på maskin. Ellers blir alt gjort for hånd, bearbeiding av kokongen, spinning (av den grove silken), farging (det blir brukt naturmateriale til fargingen) og veving. Fascinerende å se på.

Etter å ha kjørt en stund til kom vi til en Lemur park. Vi hadde først lunch ved inngangen til parken. Menyen var den samme som ved piknikken den andre dagen, baguetter, bananer, syltetøy, salami og smøreost.

Disse barna gikk forbi når vi satt og åt. De er ikke store når de bærer vann på hode, og disse bøttene var ganske fulle, jeg er helt imponert.

Vi hadde guider med oss inn i Lemurparken, noen av dem gikk foran for å skremme dem fram. Lemurene, Maki på gassisk, også kalt Ringhaleaper, var så vant med folk at de kom ganske nærme. De hoppet omkring oss og spankulerte forbi på bakken.

Veldig flotte å se på. En av de gikk nesten helt inntil beinet mitt, ca. en halvmeter i fra. Da var det å stå helt i ro så jeg ikke skremte den bort.

Flere av Lemurene hadde to unger, de bar en på ryggen og en på magen. Ungene hang fast selv om de klatret høyt oppi trærne.

Denne Lemuren hadde skadet foten sin og satt på bakken. Da kastet de andre Lemurene bær ned til den så den fikk ete.

Vi så også en del Iguaner/Kameloner. Denne lille Iguanen spaserer på hånden til en av oss i gruppen.

Her er inngangen til parken. Den lille gutten var veldig ivrig til å være med på bildene vi tok av hverandre.

Denne palmen blir kalt "de reisenes tre" fordi den ser ut som en hånd som vinker.

Når vi nærmet oss Ihosy som er der Bara prosjektet er, ble landskapet forandret. Nå er vi kommet ned av fjellene og viddene strekker seg utover. Turen denne dagen tok noen timer, men med to kjekke stopp på veien så gikk det ganske så bra.

Fortsettelse følger, følg gjerne med videre.

P.s. husk å stille klokken en time tilbake i natt da:)

Madagaskar del 4

Etter frokost onsdag 10. oktober satte vi oss i bussen og kjørte sørover mot Fianarantsoa, Fianar blant lokalbefolkningen. På veien stoppet vi i Ambositra for å kjøpe suvenirer.  Her selges det flotteste som er å få tak i  av trearbeider på Madagaskar. Denne flotte julekrybben kjøpte jeg meg,

Flott vegetasjon rett utenfor butikken.

Vi så mange landsbyer langs veien, i dette området var det vanlig å bygge hus i to eller tre etasjer. Hvordan husene så ut varierte fra sted til sted. Det er en enklere standard her enn hjemme.

Lunchen denne dagen hadde vi ute i det fri, rett og slett piknik i veikanten. Det lå noen tømmerstokker i skogkanten som ble dratt ned til der vi satt. Vi hadde med oss baguettene vi kjøpte på markedet om morgenen og bananer som vi også kjøpte på markedet. Ellers bestod menyen av knekkebrød, salamipølse, syltetøy på skvisiflaske og smøreost på tube, alt medbrakt fra Norge. Maten smakte veldig bra, det eneste var at det ble veldig varmt å sitte i solen å ete.

Hver gang vi kom til en by lå husene og salgsbodene klin i veien. Her var det ikke snakk om avstand mellom hus og vei eller fortau for den slags skyld. Det var trangt om plassen, spesielt når vi møtte trailere i mot som her. Da var det å snegle seg forbi hverandre og det var ikke mye klaring mellom trailer og buss. Det gikk folk og dyr i veien, spesielt var det mange høner, haner og kyllinger som spankulerte i veien. De var over alt på Madagaskar.

Nå er vi kommet litt lavere i landet og risen er blitt plantet ut og står og vokser. Her ser du at de jobber ute på ris-markene.

Vi er nå kommet til Fianar, denne byen er et viktig knutepunkt mellom lav- og høyland. Etter å ha installert  oss på hotellet drog vi opp til gamlebyen. Det var smale og bratte gater oppover. På toppen av gamlebyen bodde dronning Ranavalona 1. i første del av 1800 tallet. Hun drev med kristenforfølgelse og fikk mange av de kristne drept på ulike bestialske måter. Det var vanskelig å være kristen her på denne tiden. Men kristendommen vant over denne dronningen og har vokst ganske bra i ettertid. Pr. i dag er litt overmellom 2 og 3 millioner av gasserne kristne.

NMS startet misjonsarbeidet på Madagaskar i 1866, på denne plakaten står de første misjonærene oppført. Noen av de var fra Haugalandet. Valen som står oppført først er far til komponisten Fartein Valen.

Her er litt av utsikten fra toppen av gamlebyen.

Helt på toppen der dronning Ranavalona 1. hadde sitt slott er det i dag en skole. Dette festlige gjerdet er satt opp utenfor skolen.

Middagen denne kvelden hadde vi hos Randriamahazo Hasina. Hun driver et reisebyrå og en restaurant i Fianar. Hun har tatt utdannelsen sin på universitetet i Stavanger og snakker derfor veldig godt norsk. Det er hun som har lagt opp store deler av turen vår. Ei veldig trivelig dame. Hun satte veldig stor pris på at vi kom på besøk fra Norge. Vi følte at vi ble veldig godt mottatt når vi kom til Tana første kvelden. Alle damene fikk hver sin kurv med lamba, et tøystykke til å ha rundt livet som gasserne bruker, en bunt med vaniljestenger og en orientering om plassene vi skulle besøke + reiseruten vi skulle følge hele turen. Mennene fikk en toalettmappe med samme innhold. Både veskene og toalettmappene er flettet i et spesielt gress.

Etter middagen dro vi til hotellet og fikk oss litt søvn. Ikke noe latmannsliv på denne turen, grytidlig opp om morgenen og forholdsvis tidlig i seng om kvelden:) Neste morgen gikk vi omkring i byen og så oss om. Vi var på markedet å så, der var det liv og røre. Siden fotballen var blitt så godt mottatt på døveskolen ville vi kjøpe med oss flere som vi ville gi bort. Etter at fotballene var innkjøpt satte vi oss i bussen og drog sørover mot Ihosy.

Fortsettelse følger i morgen, følg gjerne med videre.

Madagaskar del 3

Lunchen på tirsdagen hadde vi på denne restauranten, veldig fin plass og god mat. Vi åt gassisk mat stort sett hele turen og den smakte veldig godt. Det var et veldig fint uteområde ved denne restauranten, frodig og fint.

Her står vi på terrassen og nyter utsikten.

Regningen for lunch med drikke til 15 personer = 255000 Ar, det vil si ca. 690 norske kroner. Det ser veldig dyrt ut når regningen er på en kvart million, men omregnet til norske kroner er den veldig liten.

Dette fremkomstmiddelet heter pospos, vi ville gjerne prøve disse når vi skulle tilbake til Lovasoa etter lunch. Disse vognene så vi i alle byene vi var i, de fleste sprang med de, noen syklet. Vi var imponert over hvor raske de var, vi satt tross alt 2 stykker i hver.

Se på stillaset på denne bygningen. Slike stillaser så vi mange av. Tror neppe de hadde blitt godkjent hjemme i Norge.

Anders Rønningen, kunstner og musiker, fortalte oss om hva kultursenteret brukes til. Foruten å leie ut rom til overnatting, holder de på å samle inn alt materiell om misjonsarbeidet på Madagaskar og lagre det her. Studenter som har utenlands opphold her på Madagaskar blir tatt godt hånd om her på Lovasoa, de hjelper både med plass og bo og veiledning av studentene. Så er du student og har lyst til å ha en praksisperiode i utlandet er det veldig fine muligheter her på Madagaskar.

Etter foredraget spilte han på et lokalt strengeinstrument for oss,det hørtes ut som en harpe. Det var veldig fint å høre på.

Om ettermiddagen stod et møte med en døveskole på programmet. Vi hadde med oss noen fotballer, og mens vi ventet på at rektor skulle komme, fant "gutta" fram en av de og begynte å spille med noen av guttene på skolen. Det var stor suksess, hvem som koste seg mest, våre "gutter" elle de som gikk på skolen er ikke godt å si. Selv om de ikke kunne høre var det kontakt med en gang.

Denne skolen støttes av NMS. Elevene blir fanget opp via kirken og mange av dem bor langt borte. De hadde semesterstart denne dagen og vi fikk være inne i en 1. klasse, eller 11. klasse som de sier. På Madagaskar begynner de i 11. klasse og slutter i 1., helt motsatt av hvordan vi telle klassetrinnene. Madagaskar har vært Fransk koloni og dette er den franske måten å telle klassetrinnene på. Elevene bor på skolen og er bare hjemme i feriene. Så disse elevene skulle ikke hjem før til jul.

Denne lille jenta satt lenge å så på en i følget vårt. Etter en stund tegnet hun dette fjeset på tavlen sin.

Det er ikke enkelt å være døv i et land med så mye fattigdom. Som regel er det ikke muligheter å hverken gå på skole eller å få seg et arbeid. En er avhengig av at familien kan sørge for en. Denne skolen gjør et fantastisk arbeid for de døve. De lærer seg tegnspråk og språk for de som klarer det. Etterhvert som de har lært å lese og skrive får de opplæring i et yrke. Denne jenteklassen her lærer å sy og brodere for så å kunne få seget arbeid etter at de er ferdige med skolen. Guttene lærer snekring og mekaniske yrker. Det som jentene har laget blir solgt for å få inntekter til å kjøpe inn nytt materiell til flere håndarbeider. Vi fikk mulighet til å kjøpe duker og forklær. Det var flotte arbeider og vi kjøpte med oss en del.

Om kvelden sa Martin Ivar at han ville gå på markedet kl. 06.00 neste morgen. De som hadde lyst til å se markedet og livet rundt det kunne få være med. Det var bare å komme til utgangsdøren litt før 6.

Kl. 05.55 onsdag morgen stod alle 15 klar og vi gikk til markedet i byen for å kjøpe baguetter til å ha med som niste på turen videre. Ingen ville gå glipp av markedet så alle ville være med. Selv om det var tidlig var det liv og røre i byen. Gassene ligger ikke frampå, de står opp med solen og livet er i full gang. Det var mye å se på markedet, blant annet denne flotte grønnsakdisken.

Her er en kjøttdisk som viser frem varene sine. Tvilsomt om dette ville gått gjennom nåløyet til Mattilsynet hjemme i Norge.

En må på jobb selv om en har barn, barna er rett og slett bare med. Her har en mor plassert sine små i noen kurver på gulvet og gir dem litt frokost. Det var et yrende liv på markedet, mye folk og mange varer i alle varianter. Kjekt å få være med å se. Det som ikke var fult så kjekt å se var alle som lå på gata og sov under en striesekk. Små barn, større barn og voksne, ja folk i alle aldere. De var så fattige at alt de eier er klærne de står og går i. I Antsirabe var det veldig mye tigging, det er hjerteskjærende å se veldig små barn rekke ut hånden for å tigge. Til og med et lite barn på rundt 1 år som ble båret på ryggen av sin mor, rakte ut hånden akkurat som moren gjorde. Dette viser hvor viktig det er at vi støtter prosjekter som prøver å fange opp og hjelpe disse menneskene.

Fortsettelse følger, følg gjerne med på turen videre til neste by og neste prosjekt.