Hvor mye veier en bønn?

Louise var ikke av de rikeste i bygda, og klærne hun hadde på seg var heller fattigslige. Men hun måtte ha mat og gikk inn på landhandleren... Hun gikk mot kjøpmannen og spurte ydmykt om det var mulig å få handle på krita. Mannen hennes var syk, de hadde syv barn - og de trengte litt mat.

Kjøpmannen, John, ser på henne, men ber henne om å forlate butikken. Men
Louise kan ikke gi seg. Hun ber atter en gang:

"Vær så snill å gi meg litt mat! Jeg skal betale tilbake så raskt som mulig!"

Men kjøpmann John nekter. Hun har ingen konto der!

Like ved disken stod en annen kunde, som hadde overhørt samtalen. Denne kunden sier:

"La kvinnen få litt mat. Jeg skal betale hva det koster!"

Kjøpmannen blir litt forlegen over dette, men prøver i stedet å gjøre det litt morsomt på Louise sine vegne. Så sier kjøpmannen til Louise:

"Har du en handleliste?"

Louise svarer ja til dette.

"Ok", svarer kjøpmannen. "Jeg har en gammeldags vekt her, hvor man bruker lodd for å veie ting. Jeg legger handlelista di på den ene siden av vekta. Og uansett hva denne lista di veier, så skal du få akkurat mengden varer som vekta viser"!

Louise ble litt stille, før hun tar opp papirlappen hvor hun har skrevet handlelista på. Hun skriver litt på den, før hun taust og med bøyd hode legger papirbiten på den ene vektskåla.

Øynene hennes - og øynene til kjøpmann John og den andre kunden - blir kjempestore. For vektskåla med papirlappen ramler tungt ned, og blir liggende.

Men kjøpmannen forstod at for å ikke miste ansikt, måtte han bare legge på varer på den andre vektskåla. Han legger på flere og flere ting. Men vektskåla går ikke i balanse. Så kjøpmannen må fortsette å legge på varer, helt til vekta ikke tåler mer!

Kjøpmann John griper  da papirlappen fra vektskaåla, og leser høyt det kvinnen har føyd til. Der stod det følgende:

"Kjære Herre. Du vet hva jeg trenger, og jeg legger det nå i dine hender!"

Kjøpmannen tar varene i stillhet, og gir dem til Louise - som forlater butikken med et takk og ett smil.

Den andre kunden smiler like stort, gir kjøpmannen en 500-lapp og sier:

"Dette var verdt hvert øre!!!"

Senere oppdager kjøpmannen at vekta var ødelagt. Derfor er det bare Gud selv som vet hvor mye en bønn veier.

Gud er god♥

Da Eva ble skapt

Fra boken: Legender og velsignelser av Kristina Reftel

Ganske snart etter at Adam var blitt skapt, begynte han og kjenne seg utenfor. Gud hadde skapt alle dyrene med en partner, men Adam hadde ingen som var lik seg selv. Adams skytsengel gikk derfor til Gud og sa: "Mannen du skapte, er ensom. Kanskje han trenger et kjæledyr?"

Gud lot alle dyrene han hadde skapt, tre fram - elefanten med sin finurlige snabel, giraffen med sin prektige hals, den vakre sommerfuglen og den kloke uglen - men ingen passet som selskap for Adam.

"Nå," sa Gud "da skal jeg skape et dyr til Adam som aldri vil vike fra hans side, og som gjenspeiler min kjærlighet til ham. Uansett hvor sint eller utrivelig eller barnslig Adam er, skal dette være en venn som aldri forlater ham."

Og så skjedde. Adam ble svært glad da Gud kom med et nytt dyr, som Gud presenterte som Hund.

Adam og Hund trivdes svært godt sammen. Adam gikk tur i hagen mens Hund logret fornøyd med halen og tittet på sin herre med et hengivent blikk.

Men en dag kom Adams skytsengel til Gud igjen, med et nytt problem.

"Gud, etter at du ga Hund til Adam, har Adam begynt å bli hovmodig. Han tror at han fortjener all denne beundringen. Hund har virkelig lært ham om kjærlighet, men ingen har lært ham noe om ydmykhet."

Da bestemte Gud seg for å gi Adam ytterligere et kjæledyr. "Dette dyret skal minne ham på begrensningene hans, at han ikke er verdens sentrum."

Og så ga Gud Katt til Adam. Katt tenkte på ingen måte å lyde Adam eller smiske for ham. Katt gjorde som hun selv ville, og når Adam tittet på Katt, ble han minnet på sin egen litenhet.

Men til tross for at Adam var blitt god venn med både Hund og Katt, følte han seg likevel ensom iblant. Han var fortsatt den eneste i sitt slag.

Så Gud skapte kvinnen.
Ikke fra jordens støv,
så hun skulle bli hans konkurrent,
men av hans egen kropp for at han
skulle elske henne som han elsket seg selv.
Ikke av føttene hans,
så han skulle trampe på henne.
Ikke av hodet hans,
så hun skulle herske over ham.
Ikke av hendene hans,
så hun skulle bli hans tjenerinne.
Men av hans ribben,
så hun skulle være hans like -
nær hans hjerte for at hun skulle
dele livet med ham.

Ekko

Far og sønn er ute og går en tur. Plutselig snubler sønnen og får vondt i foten. Han skriker "aaaah". Overasket hører han en stemme som kommer fra fjellet: Aaaah! Fylt av nysgjerrighet roper han: Hvem er du? Men det eneste svaret han får er: "Hvem er du?". Dette gjør ham sint, så han skriker ut: Du er en feiging! Stemmen svarer tilbake: "Du er en feiging". Han ser på sin far og spør usikker: "Pappa, hva er det som skjer?" "Min sønn", svarer faren rolig. "Følg med nå". Så roper han: Jeg beundrer deg! Stemmen svarer: "Jeg beundrer deg". Faren roper nok en gang: Du er fantastisk!, og stemmen svarer: "Du er fantastisk". Den lille gutten skjønner lite og er fortsatt usikker. Da forklarer faren. "Folk kaller dette ekko, men egentlig er det et bilde på livet. Livet gir alltid tilbake det du gir ut. Livet er et speilbilde av dine handlinger. Hvis du ønsker mer kjærlighet, gi mer kjærlighet. Hvis du ønsker mer godhet, gi mer godhet. Hvis du vil ha forståelse og respekt, gi forståelse og respekt! Hvis du vil ha positivitet, vær mer positiv! Hvis du vil at folk skal være tålmodig og høflige overfor deg, vær tålmodig og høflig! Denne regelen gjelder for alle sider av livet. Det gir deg alltid tilbake det du sender ut. Livet er ikke en tilfeldighet, men et resultat av dine egne gjerninger". ♥

Sommeren på snarvisitt

Vi har feiret både 17. mai og pinse. 17. mai regnet bort og i pinsehelgen hadde vi sommeren på snarvisitt. Vi gikk fra 6-7 grader i dagene før 17. mai til 27 grader pinseaften. Litt av et varmesjokk. Selv om det regnet hele dagen 17. mai hadde vi fin temperatur, det var første året på det jeg kan huske at jeg ikke hadde ulltrøye under bunadskjorta.

Pinseaften feiret vi svigermor sin 80 års dag. Det ble en flott dag sammen med familie og venner.

Bildet over er tatt 20.30 1. pinsedag nede ved brygga vår. Vi satt og koste oss etter en fin helg med feiringer og overnattingsgjester. Alle var dratt og det var bare oss to igjen. Da var det godt å kunne sette seg nede ved sjøen og la stillheten senke seg. Temperaturen var fremdeles veldig god, satt i sommerkjole og shorts. Her satt vi til sola gikk ned rundt 21.30.

Tirsdag var temperaturen tilbake rundt 6-7 grader igjen. Men nå skal det bli varmere igjen sier værmeldingen. Ser fram til mer sol og varme.

Barna dine

Barna dine er ikke barna dine.

De er sønnene og døtrene til livet

som lengter etter seg selv.

De kommer gjennom deg,

men ikke fra deg.

Selv om de er sammen med deg,

tilhører de deg ikke.

Du kan gi dem din kjærlighet,

men ikke alle tankene dine,

for de har sine egne tanker.

Du kan huse kroppene deres,

men ikke sjelene deres,

for sjelene tilhører morgendagens hus.

Du kan strebe etter å bli lik dem,

men forsøk ikke å få de til å ligne deg.

Livet går ikke bakover,

og dveler ikke ved gårsdagen.

Du er buen som barna skytes ut fra

som levende piler.

Bøy deg med all din kraft

slik at pilene kan nå langt.

 

KHALIL GIBRAN

En høyere rettferdighet

Benjamin var en vis mann, som hele tiden strevde etter å komme nærmere Gud. Derfor ble han fylt av glede da han en dag møtte en engel, og sa:

"La meg få vandre med deg og med egne øyne få se det som du utretter for den Høyeste! Mitt hjerte lengter etter å få glede seg over Herrens rettferdighet her i denne urettferdige verden."

"Du uvettige menneske," svarte engelen. "Intet menneske kan forstå eller bære det den Høyeste sender meg for å gjøre."

Men Benjamin var sta og gjentok anmodningen sin gang etter gang, så engelen til slutt ga etter.

Benjamin og engelen ga seg i vei sammen og vandret langs grusveier og bølgende enger. Etter en lang dags reise nærmet de seg til slutt et lite hus. Da de var fremme, kom en mann ut av huset og ba dem vennlig om å stige inn.

Mannen og hans kone var åpenbart fattige - huset var lite og klærne deres fillete. Spiskammerset gapte tomt, men mannen og kona hans nølte likevel ikke med å sette fram den maten som fantes. Og da det var på tide å gå til sengs, fikk gjestene ligge på de varme, myke teppene, mens vertsparet sov på det kalde golvet.

Benjamin smilte for seg selv før han sovnet. Hvilken gjestfrihet det fattige paret hadde vist! Engelen ville sikkert belønne dem rikelig i morgen.

Men da morgenen kom, stod engelen opp og drepte den eneste kua som mannen og kona eide. Benjamin kunne ikke tro sine egne øyne, men blikket engelen ga ham, fikk ham til å svelge spørsmålene og sinnet som veltet opp i ham. I stedet fortsatte han vandringen sammen med engelen, med lyden av konas stille hulking i ørene.

Da kvelden kom,  hadde Benjamin og engelen vandret så langt at de hadde kommet fram til et praktfullt hus, der vinduene glitret som diamanter i sollyset. Men da de spurte eieren om de kanskje kunne få være hos ham  natten over, fikk de et foraktfullt svar tilbake.

"Hvorfor skulle jeg sørge for dere tiggere? Men så klart, dere kan sove i stallen der slike som dere hører hjemme!"

Med sandaler som fortsatt var støvete etter reisen og med en gnagende sult måtte Benjamin og engelen legge seg ned ved siden av hestene i stallen. Benjamin fant likevel trøst i tanken på at engelen sikkert ikke ville la en slik hardhjertet mann forbli ustraffet.

Men da morgenen kom, stod engelen opp og satte umiddelbart i gang med å reparere den delen av veggen i stallen der ødelagte steiner gjorde at hele veggen truet med å rase sammen.

Nå var Benjamin opprørt og kunne ikke holde tilbake følelsene sine lenger.

"Hvorfor skulle dette være Guds veier - å straffe de gode av hjertet og belønne de onde? Hvis dette er den guddommelige rettferdigheten, da vil jeg, så sant jeg lever, ikke lenger tjene Gud!"

"Du snakker som du har forstand til!" sa engelen med hellig vrede i stemmen. "Hvem er du, som tror du kan forstå Guds veier? Dødens engel var på vei til den fattige mannens hjem, for å ta med seg hans kone. Men for deres gode hjerters skyld ga Gud i stedet kua som offer til Dødens engel, så kona skulle få leve. Veggen i den hardhjertede mannens stall reparerte jeg for at mannen ikke skulle finne den skatten som lå gjemt i veggen. Skatten ville bare ha gjort mannen enda mer hardhjertet."

Da engelen hadde sagt dette, forsvant den plutselig for mannens øyne. Og det neste Benjamin kunne si, var:

"Uutgrunnelig er dine veier, Herre - lovet være ditt navn."

Fra boken: Legender og velsignelser av Kristina Reftel

Lyset, regnets og jordens velsignelse

Må lysets velsignelse være over deg

- lys omkring deg og lys i ditt indre.

Må velsignelsens sollys skinne på deg

som et stort, varmt leirbål,.

så fremmede og venner

kan varme seg i din nærhet.

Og må lyset skinne i øynene dine,

slik et stearinlys i vinduskarmen

ønsker vandreren velkommen inn.

Må regnets velsignelse være over deg.

Må regnet falle over din ånd, 

vaske den ren og etterlate en dråpe

som himmelfargen kan speiles i

- og kan hende iblant en stjerne

Må jordens velsignelse være over deg.

Må jorden være myk under føttene dine

når du går langs veien.

Må jorden være myk under deg

når du legger deg til hvile etter en strevsom dag.

Og må jorden være myk over deg

når du en gang hviler under den.

Må den være så myk

at din sjel raskt forlater den

på sin vei hjem til Gud.

Må Gud velsigne deg, og velsigne deg rikelig.

Fra boken: Legender og velsignelser av Kristina Reftel

00000000000000000000000

Endelig på bena igjen etter å ha vært mer eller mindre syk fra uka før påske. Det begynte med en forkjølelse som etterhvert nesten forsvant, for så å ta seg skikkelig opp igjen etter påske. Hosten ble veldig plagsom både for meg og alle rundt meg. Til slutt fikk jeg en time hos legen for å få resept på hostesaft.

Legen hørte det pep i lungene men det var ikke noe lungebetennelse å høre. Jeg fikk resepten min og så en tur innom apoteket for å kjøpe hostesaft, det var hostesaft av sterkeste sort og jeg så frem til å slippe unna hosten. 

Neste dag var jeg litt uggen men dro på jobb, og tro det eller ei, hostesaften virket. Men den virket mer enn den skulle viste det seg etter hvert. Jeg måtte dra hjem fra jobb om formiddagen for jeg var helt ør og dårlig. Hjem på sofaen og sloknet som et lys. Utover kvelden kom kløen og pulsen økte. Da begynte alarmklokkene å ringe. Neste morgen var det å lese pakningsvedlegget (det gjør jeg stort sett aldri, men det burde jeg kanskje heretter) og jo da, den inneholdt et morfinstoff. Og det er jeg allergisk mot!! Det var lørdag morgen og bare å ringe legevakten, fikk der beskjed om å ikke ta mer av den og en time hos vaktlegen midt på dagen. Da ble det resept på ny hostesaft, antibiotika og sykemelding i en uke da det hadde utviklet seg til bronkitt. Jeg var glad jeg hadde sjåfør denne dagen for jeg var helt gåen.

Mandag utpå dagen gav kløen seg, men jeg reagerte på antibiotikaen med svimmelhet, kvalme og magetrøbbel. Så det ble litt av en uke. Men når kuren var over kom energien tilbake og nå er jeg helt frisk:)

Nå ser jeg frem til vår og varmere dager. Vinteren var både kald og lang i år. Men nå er det plussgrader og det er kommet en del regn, så nå kommer nok både gress og trær til å bli grønne igjen.

Ønsker deg en fin vårdag:)