En høyere rettferdighet

Benjamin var en vis mann, som hele tiden strevde etter å komme nærmere Gud. Derfor ble han fylt av glede da han en dag møtte en engel, og sa:

"La meg få vandre med deg og med egne øyne få se det som du utretter for den Høyeste! Mitt hjerte lengter etter å få glede seg over Herrens rettferdighet her i denne urettferdige verden."

"Du uvettige menneske," svarte engelen. "Intet menneske kan forstå eller bære det den Høyeste sender meg for å gjøre."

Men Benjamin var sta og gjentok anmodningen sin gang etter gang, så engelen til slutt ga etter.

Benjamin og engelen ga seg i vei sammen og vandret langs grusveier og bølgende enger. Etter en lang dags reise nærmet de seg til slutt et lite hus. Da de var fremme, kom en mann ut av huset og ba dem vennlig om å stige inn.

Mannen og hans kone var åpenbart fattige - huset var lite og klærne deres fillete. Spiskammerset gapte tomt, men mannen og kona hans nølte likevel ikke med å sette fram den maten som fantes. Og da det var på tide å gå til sengs, fikk gjestene ligge på de varme, myke teppene, mens vertsparet sov på det kalde golvet.

Benjamin smilte for seg selv før han sovnet. Hvilken gjestfrihet det fattige paret hadde vist! Engelen ville sikkert belønne dem rikelig i morgen.

Men da morgenen kom, stod engelen opp og drepte den eneste kua som mannen og kona eide. Benjamin kunne ikke tro sine egne øyne, men blikket engelen ga ham, fikk ham til å svelge spørsmålene og sinnet som veltet opp i ham. I stedet fortsatte han vandringen sammen med engelen, med lyden av konas stille hulking i ørene.

Da kvelden kom,  hadde Benjamin og engelen vandret så langt at de hadde kommet fram til et praktfullt hus, der vinduene glitret som diamanter i sollyset. Men da de spurte eieren om de kanskje kunne få være hos ham  natten over, fikk de et foraktfullt svar tilbake.

"Hvorfor skulle jeg sørge for dere tiggere? Men så klart, dere kan sove i stallen der slike som dere hører hjemme!"

Med sandaler som fortsatt var støvete etter reisen og med en gnagende sult måtte Benjamin og engelen legge seg ned ved siden av hestene i stallen. Benjamin fant likevel trøst i tanken på at engelen sikkert ikke ville la en slik hardhjertet mann forbli ustraffet.

Men da morgenen kom, stod engelen opp og satte umiddelbart i gang med å reparere den delen av veggen i stallen der ødelagte steiner gjorde at hele veggen truet med å rase sammen.

Nå var Benjamin opprørt og kunne ikke holde tilbake følelsene sine lenger.

"Hvorfor skulle dette være Guds veier - å straffe de gode av hjertet og belønne de onde? Hvis dette er den guddommelige rettferdigheten, da vil jeg, så sant jeg lever, ikke lenger tjene Gud!"

"Du snakker som du har forstand til!" sa engelen med hellig vrede i stemmen. "Hvem er du, som tror du kan forstå Guds veier? Dødens engel var på vei til den fattige mannens hjem, for å ta med seg hans kone. Men for deres gode hjerters skyld ga Gud i stedet kua som offer til Dødens engel, så kona skulle få leve. Veggen i den hardhjertede mannens stall reparerte jeg for at mannen ikke skulle finne den skatten som lå gjemt i veggen. Skatten ville bare ha gjort mannen enda mer hardhjertet."

Da engelen hadde sagt dette, forsvant den plutselig for mannens øyne. Og det neste Benjamin kunne si, var:

"Uutgrunnelig er dine veier, Herre - lovet være ditt navn."

Fra boken: Legender og velsignelser av Kristina Reftel