Med ønske om et godt nytt år

Med denne velsignelsen fra boken: Legender og velsignelser av Kristina Reftel, vil jeg ønske alle et riktig godt nytt år.

Velsignelse for

DAGEN SOM KOMMER

Må den disige grålysningens Gud vekke deg.

Må den oppadstigende solens Gud reise deg opp.

Må morgenhimmelens Gud sende deg ut.

Må middagstidens Gud fornye din styrke.

Må aftenens Gud føre deg hjem igjen.

Må solnedgangens Gud glede ditt blikk.

Må skumringens Gud gjøre deg stille.

Må kveldsmørkets Gud gi deg fred.

Må Gud velsigne deg -

soloppgangen og solnedgang,

alfa og omega, begynnelsen og enden,

Faderen, Sønnen og Den hellige ånd.

Ønsker alle en velsignet og god julehøytid

EN KRYBBE VAR VUGGEN

En krybbe var vuggen som ventet ham her,

det lille barn Jesus, vår frelser så kjær.

Men stjernene lyste helt inn der han lå,

det lille barn Jesus, på leie av strå.

Så enkelt og stille kom Gud til vår jord.

Så høyt er jeg elsket av Jesus min bror.

Han kom fra Guds himmel, Gud selv var han lik,

men Jesus ble fattig, og jeg er blitt rik.

Fra krybben til korset gikk veien for deg,

slik åpnet du porten til himlen for meg.

Velsign oss, vær med oss, gi lys på vår vei,

så alle kan samles i himlen hos deg!

En julehistorie

 EN JULEHISTORIE 

Det var fem dager før jul. Jeg var begynt å bli lei av alt julemaset – og syntes jula var mer masete og stressete enn glede. Nå stod jeg i en lang kø foran kassa, for å betale for julehandelen min.

Foran meg i køen stod det to barn. En gutt på ca 10 år, og en jente på ca 5. Begge barna gikk i alt for store klær som var tydelig velbrukte og slitte.

Gutten stod og krøllet noen penger i den ene hånden – og jenta holdt lykkelig om det de sammen skulle kjøpe: Ett par vakre gullfargete stilettsko.

Jenta la skoene forsiktig opp på disken, og det var tydelig at dette var en svært verdifull gave de skulle gi bort.

Kassadama slår inn beløpet, og sier:

”Det blir 249 kroner.”

Gutten legger de krøllete sedlene oppå disken sammen med noen mynter – og leter lenge i lommene sine. Til slutt har han funnet 159 kroner.

Nedslått sier gutten til søstra si:

”Jeg antar at vi må legge tilbake skoene. Vi kan heller komme tilbake en annen dag. Kanskje i morgen…”

MEN da begynte jenta å gråte, og sier til sin bror:

”Men Jesus ville ha elsket disse skoene!”

Broren svarer trist:

”Vel, vi får dra hjem og jobbe litt mer. Ikke gråt – vi kan komme tilbake.”

Jeg hadde stått bak dem og sett på barna en stund – og syntes litt synd på dem. Så jeg gav kassadamen det resterende beløpet. Jeg var blitt lei av å vente i køen, dessuten: Det var tross alt jul bare en gang i året.

Plutselig ble jeg omfavnet av to små armer, og en tynn liten jentestemme sa:;

”Å, tusen takk, Sir!”

Litt overrasket – men også litt nysgjerrig, spurte jeg:

”Men hva mente du med at Jesus ville like skoene?”

Den lille gutten svarte:

”Moren vår er syk, og skal snart dra til Himmelen. Pappa har sagt at hun kanskje skal feire julen sammen med Jesus.”

Og jenta fortsatte ivrig:

”Og på søndagsskolen har de sagt at i Himmelen er gatene av skinnende gull, akkurat som disse skoene.

Tror du ikke at mamma blir vakker når hun vandrer i gatene med disse skoene?”

Jeg ble dypt rørt, og svarte:

”Jo, det er jeg sikker på at hun blir.”

Stille takket jeg Gud fordi Han brukte disse to barna til å vise meg hva julen egentlig er.

For jul er ikke mengden penger du har, eller antall gaver du har kjøpt. Jul er heller ikke å imponere familie og venner.

Julen er rett og slett kjærligheten i hjertet ditt til dine omgivelser. Den samme kjærlighet som Jesus har gitt til hver enkelt av oss.

Jul er å minnes Jesu fødsel – Guds store kjærlighetsgave til deg og meg og hele verden   

Etter stormen

Det har vært et forrykende vær her siste del av uka. Torsdag og fredag blåste det storm med orkan i kastene. Vi har vært heldige,  nesten ingenting er blåst ned eller ødelagt. Bare en plate i drivhuset som er borte. Lørdag morgen var det stilt igjen og snøen dalte stille ned. Så kom sola og utsikten fra kjøkkenvinduene var et vakkert skue som du ser av bildet over.

Jeg ser i blogger rundt om at juleforberedelsene er i full gang og julekakene er forlengst kommet i boks. Her er ingenting klart og julekakene er ikke bakt. Energien er laber når jeg kommer hjem etter jobb så det blir ikke så mye gjort. Nå må jeg rett og slett sette meg ned for å tenke over og skrive ned det mest nødvendige som må gjøres, så får resten bare være. Jul blir det likevel. Jeg henger meg på sitatet: Hvis du ikke skal feire jul i skuffer og skap, trenger du ikke å vaske der:)

I går kveld inviterte vi gjester på førjulskos i båten. Da serverte vi rømmegrøt og gløgg. Det ble en kjempekoselig kveld. Og kjekt å bruke båten selv om den ligger til kai :) Snøen lå fin og hvit ute og vi hadde levende lys og varme inne i båten. Men snøen var bare på en kort visitt, nå regner det skikkelig her. Blir nok glatte veier i dag.

Nå tennes det andre adventslyset og vi ser fram mot jul og feiringen av vår frelsers fødsel. Jeg ønsker deg en riktig god adventssøndag.

50 års-dags gave

I september ble Steinar 50 år og jeg måtte finne på en gave å gi. Hva gir en til en 50 åring som har det han trenger og litt til? Verktøy har jeg forbud mot å kjøpe da han helst vil kjøpe dette selv (dvs. jeg har ikke greie på verktøy og kjøper ikke det rette :) )

Han er i overkant interessert i bil og da spesielt i VW. I både bilcross og rallycross har han kjørt boble, og han samler på bobler. Men de har han så mange av at jeg kunne ikke kjøpe det (kjøpe en da, men han hadde modellen fra før av). Det er selvfølgelig små bobler som kan stå på hyller og i skap det er snakk om :).

Da kom ideen om å gi han en tur i gave. Jeg hadde hørt om en by i Tyskland som heter Wolfsburg. Det er der de produserer VW, det er VW`s vugge. Som tenkt så gjort, turen ble bestillt og jeg gledet meg til å overrekke den på 50 årsdagen.

7. november satte vi oss på flyet til Berlin. Siden vi kom så sent om kvelden til Berlin gikk det ikke tog videre til Wolfsburg den kvelden. Så det ble en natt på hotell i Berlin. Neste dag tok vi tog til Wolfsburg, en tur på 1,5 timer. Vi kom fram til hotellet litt over kl. 12.00 på fredagen, men vi fikk ikke rommet før kl. 15.00. Bagasjen kunne stå bak disken i resepsjonen mens vi tok en tur ut i byen for å se oss om. Hotellet lå i et rolig og landlig område. Det viste seg å være der den opprinnelige fabrikken lå i starten. Vi fant en koselig havnereataurant og spiste lunch. Det er en industriby så det var ikke noe særlig med butikker å gå i, men det var ikke det som var målet med turen heller. Da vi hadde sett hvor Auto Museum Volkswagen og Autostadt lå, gikk vi tilbake til hotellet. Der hadde de allerede båret bagasjen vår opp på rommet. Vi fikk et stort og fint rom og det var godt å komme opp å kvile litt etter å ha reist noen timer. Det ble tre retters middag på hotellet om kvelden.

Lørdag morgen stod vi tidlig opp og hadde en god frokost. Så gikk vi til Auto Museum Volkswagen for å se hele VW`s historie. Det var mange biler å se på helt fra 40 tallet og opp til i dag. Steinar forklarte meg om utviklingen av bilene, hva som forandret seg etterhvert som nye modeller ble til. Det var riktig interessant. Det var også biler han ikke hadde sett før, modeller som ble laget men ikke var kommet i produksjon. Etter at vi hadde vært igjennom hele museet gikk vi videre til Autostadt. Det var et flott område som de hadde bygd opp og viste forskjellige biltyper som VW, Audi, Lamborgini, Porche, Seat og noen til (husker ikke helt) Det var mange forskjellige bygninger. Midt i området var det et kundesenter hvor folk som hadde kjøpt ny bil kunne hente den. Det var mye folk over alt. Det var et flott område/park som var bygget opp, med vann og øyer hvor bygningene lå på. Vi hadde en fantastisk flott dag. Det var et museum inn på dette området også, det er fra dette museet bildet av bilen over er tatt. Det er en gullboble med diamanter :) Etter mange timer i denne parken gikk vi tilbake til hotellet, da var vi helt utslitt. Det var godt å komme opp på rommet for å hvile før middagen på hotellet om kvelden.

Søndag morgen var det på tide å pakke kofferten og dra hjemover. Vi bestillte taxi til jernbanestasjonen da vi gikk til frokost. Da vi kom ned i resepsjonen for å sjekke ut og se om taxien var kommet, stod en fra hotellet klar til å kjøre oss. Vi fikk skyss i hotellets egen bil helt gratis. På vei til stasjonen fikk vi også høre historien om Wolfsburg og VW.
 Så var det 1,5 timer med tog til Berlin, 20 minutter med buss til flyplassen, fly til Oslo og til sist fly til Haugesund. Det var en flott tur med mange gode minner å ta vare på og mye å fortelle om når vi kom hjem. Og jubilanten var veldig fornøy med gaven :)

Livets strikketøy

Den gang vi kom til verden da fikk vi en presang,

et nøste med vår skjebne, og ingen vet hvor lang.

Da la vi alle masker opp til livets strikketøy,

der vil det stå i mønsteret der vi jukset og vi løy.

Hver maske er en dag, og hver omgang er et år,

og alt vi gjør og sier i strikketøyet står.

Og mister vi en maske og lot den rakne ned,

det var kan hende venner vi aldri mer fikk se.

Noen har et strikketøy med varme farger i,

det er de gode strikkersker som kjærlighet kan gi.

Men alle må vi strikke med det garnet vi har fått

selv om det av og til kan virke kjedelig og grått.

Og når vi så blir eldre da tenker vi som så:

"Hvor mye er tilbake av livets strikketråd?"

Vi håper at det holder slik at vi kan felle av,

så tomme strikkepinner blir korset på vår grav.

Og møter vi St. Peter som vokter himmelens port,

vi gir ham strikketøyet med alt som vi har gjort.

Da gransker han det nøye og sier

"Kjære barn, her oppe har vi bruk for en mengde opprekksgarn."

Da vasker himmelens engler vårt garn så reint og hvitt,

de glatter det og ordner det til det blir knutefritt.

Det legges så på lager, så mykt og fint og bøtt,

- kan hende det skal brukes til barna som blir født?

                      - ukjent forfatter -

Lukten av regn

Kirurgen kom stille inn på sykerommet til Diana. Mannen hennes, David, satt ved sykesengen og holdt hånda hennes.

Diana var akkurat våknet etter ett nødvendig keisersnitt. Hun hadde vært bare 25 uker på vei, men komplikasjoner hadde gjort keisersnittet nødvendig. De hadde fått en datter, som var svært liten - men datteren levde fremdeles.

Legen satte seg ned sammen med Diana og David, før han sier:

"Det er vondt for meg å si dette, men jeg tror ikke at datteren deres kommer til å overleve. Det er bare 10% sjanse for at hun overlever natta. Og selv om hun skulle være blant denne prosenten, kan en evt. fremtid for henne bli svært tøff."

Foreldrene satt og lyttet i smerte, mens legen fortalte om en fremtid datteren ville møte dersom hun overlevde. Antakeligvis ville hun aldri kunne gå, aldri lære å snakke. Mest sannsynlig ville hun bli blind, nervesystemet ville antakelig fungere svært dårlig, hun ville antakelig bli mentalt tilbakestående osv.

De neste timene ble tøffe for Diana og David. De visste at siden datterens nervesystem var så ubeskyttet, kunne de ikke ta i datteren sin - ikke engang gi henne et lite kyss.

Diana og David var begge kristne, og de  brukte mye av tiden sammen til å be.

"Kjære Gud", ba de. "Ta vare på vår datter. Omgi henne med Din uendelige kjærlighet og nåde. La henne få kjenne din nærhet - og hjelp oss som foreldre til å møte det som kommer."

Og det utrolige skjedde. Dagene gikk, og sakte men sikkert gikk datteren deres opp i vekt. Legene advarte mot at de skulle håpe på for mye - men etter fire måneder på sykehus, kunne de få datteren, Dora, med seg hjem.

Fire år gikk. Dora var blitt en liten, men nydelig jente. Hun viste ingen tegn på verken fysiske eller mentale vansker.

Og en sommerettermiddag, satt Dora på morens fang. Som vanlig snakket Dora i ett om alt og ingenting.

Plutselig slår Dora armene sine rundt morens bryst - og så sier hun:

"Mamma, kan du kjenne den lukta?"

Moren merket at været var litt trykkende, og tenkte at det snart ble tordenvær. Så moren sier:

"Ja, Dora. Det lukter regn."

Dora lå fremdeles med hodet sitt mor morens bryst. Dora ristet på hodet, og så sier hun:

"Nei mamma. Det lukter ikke regn. Det lukter som Ham! Det lukter akkurat slik som Gud - når man legger hodet sitt på brystet Hans..."

Dora hoppet så ned for å leke videre. Igjen ble Diana sittende og se etter datteren. Tårene rant nedover kinnene hennes.

Hun forstod - at i de første to månedene av livet sitt - da få og ingen fikk lov å ta på datteren, da hadde Gud hørt deres bønner. Han hadde selv sørget for Dora. Han hadde holdt henne mot sitt bryst - og denne kjærlige duften husket Dora fremdeles...