Keiser Titus var bekymret over at hans nevø Onkelos hadde konvertert til jødedommen i forbindelse med at han hadde forlatt Roma. Titus sendte derfor en tropp soldater for å hente Onkelos tilbake til Roma, i håp om at nevøen ville oppgi sin tro.
Da de utsendte soldatene fant Onkelos, innbød ham dem til å gjeste sitt hus, og mens de delte et måltid sammen, stilte han dem et spørsmål:
"Når huset herre går langs veien om natten, hvem er det da som bærer fakkelen?"
"Tjeneren, selvfølgelig," svarte soldatene.
"Slik er det ikke med Israels Gud!" forklarte Onkelos. "Da Israelsfolket forlot Egypt, var Gud selv fakkelen som lyste opp veien på deres vandring gjennom ørkenen. Og når kongen trer inn i tempelet sitt," fortsatte han, "hvem er det da som vokter døren?"
"Det gjør vaktene," svarte soldatene.
"Slike er det ikke med Israels Gud! Han har selv sagt til dem som tror på ham, at ditt navn er skrevet i mine hender."
Da soldatene hadde lyttet til Onkelos`ord, begynte de selv å tilbe Israels Gud. Og Titus sendte ikke flere delegasjoner etter nevøen sin.
Fra boken: Legender og velsignelser av Kristina Reftel
fredag 27. september 2013
søndag 15. september 2013
Herlig helgetur på sjøen
Det ble en fin helgetur på sjøen denne helga. Vi gikk til Føresvik på Bokn. Det er ei flott havn som ligger lunt til bak en molo.
Fredagskvelden hadde vi krabbe-lag på kaien, faktisk første gang vi hadde krabbe denne båtsesongen. Det smakte fortreffelig. Lørdag morgen våknet vi til regn og det regnet til tider ganske mye utover formiddagen. Men etterhvert klarnet det opp og vi kunne sitte ute på brygga og kose oss. I dag var det betydelig kaldere, nå kjenner en at høsten er kommet. Men det er bare til å kle seg så er det ingen problem å sitte ute på brygga:)
Nå er vi kommet vel hjem og båten ligger fortøyd nede ved brygga vår. Dette var sannsynligvis den siste båtturen for i år.
søndag 8. september 2013
Spindelvevet
Som ung var det Davids oppgave å vokte farens saueflokk, en jobb som innebar at han måtte slåss med både løve og bjørn. Men en dag da han satt på en stein og kikket ut over engen, fikk han plutselig se en edderkopp komme krypende.
"Herre," sa han, "jeg kan forstå at du har skapt sauen, som gir oss både mat å spise og ull som holder oss varme. Jeg kan også skjønne hvorfor du har skapt den mektige løven, som med sin styrke vitner om din kraft. Jeg kan til og med forstå at du har skapt bjørnen, som med sin omsorg for ungene sine vitner om kjærligheten du har til ditt folk. Men edderkoppen er et lite og ubetydelig dyr. Hvorfor skapte du edderkoppen, Herre?"
Guds svar kom som et stille sus:
"David, du tenker smått om mitt skaperverk. Men det skal komme en dag da du trenger edderkoppen."
Senere gjorde David tjenester ved hoffet under kong Saul, men Saul var misunnelig på den prektige David. Derfor måtte David ofte flykte fra Sauls vrede.
En gang flyktet David opp i fjellene for å unnslippe Sauls soldater, som var sendt ut for å drepe ham. Men soldatene tok innpå David, og han begynte å frykte at de snart skulle finne ham. til slutt fant han likevel en grotte der han kunne gjemme seg. Men han kunne høre lyden av soldatene som nærmet seg, og han innså at de antakelig ville avsløre gjemmestedet hans ganske snart.
Da fikk han se en edderkopp komme krypende langs den ene grotteveggen, og snart hadde edderkoppen spunnet et spindelvev som dekket hele åpningen inn til grotten.
Da soldatene kom fram til grotten, kastet en av dem bare et raskt blikk i retning av den.
"Der inne kan ingen ha gjemt seg. Dersom noen hadde gått inn i grotten, ville spindelvevet ha vært ødelagt."
For der Gud er, er spindelvevet et vern like sterkt som en steinmur. Og der Gud ikke er, er steinmuren et vern like svakt som et spindelvev.
Fra boka:Legender og velsignelser av Kristina Reftel
"Herre," sa han, "jeg kan forstå at du har skapt sauen, som gir oss både mat å spise og ull som holder oss varme. Jeg kan også skjønne hvorfor du har skapt den mektige løven, som med sin styrke vitner om din kraft. Jeg kan til og med forstå at du har skapt bjørnen, som med sin omsorg for ungene sine vitner om kjærligheten du har til ditt folk. Men edderkoppen er et lite og ubetydelig dyr. Hvorfor skapte du edderkoppen, Herre?"
Guds svar kom som et stille sus:
"David, du tenker smått om mitt skaperverk. Men det skal komme en dag da du trenger edderkoppen."
Senere gjorde David tjenester ved hoffet under kong Saul, men Saul var misunnelig på den prektige David. Derfor måtte David ofte flykte fra Sauls vrede.
En gang flyktet David opp i fjellene for å unnslippe Sauls soldater, som var sendt ut for å drepe ham. Men soldatene tok innpå David, og han begynte å frykte at de snart skulle finne ham. til slutt fant han likevel en grotte der han kunne gjemme seg. Men han kunne høre lyden av soldatene som nærmet seg, og han innså at de antakelig ville avsløre gjemmestedet hans ganske snart.
Da fikk han se en edderkopp komme krypende langs den ene grotteveggen, og snart hadde edderkoppen spunnet et spindelvev som dekket hele åpningen inn til grotten.
Da soldatene kom fram til grotten, kastet en av dem bare et raskt blikk i retning av den.
"Der inne kan ingen ha gjemt seg. Dersom noen hadde gått inn i grotten, ville spindelvevet ha vært ødelagt."
For der Gud er, er spindelvevet et vern like sterkt som en steinmur. Og der Gud ikke er, er steinmuren et vern like svakt som et spindelvev.
Fra boka:Legender og velsignelser av Kristina Reftel
onsdag 28. august 2013
Troens vei
Det er så mange bakker, på troens smale vei
og jeg blir ofte motløs, ja ofte trøtt og lei.
Da hvisker Herren stille, Hans stemme er så mild:
Hver bakke fører oppad, det er vel dit du vil?
Ta kun et kneik om gangen, og hold deg fast til Meg
Min kraft er uten grenser, og den er nok for deg.
Jeg er din stav og støtte, snart er du kommet opp
og Jeg vil gi deg utsyn, fra hver en bakketopp.
Takk Herre, for hver bakke, og for hvert trengselsfjell
som jeg er kommet over, men ikke greide selv!
Å la meg aldri glemme, i neste dype skar
med fjell på alle kanter, AT JEG EN FRELSER HAR!
Når jeg en dag er hjemme, og ser tilbake på,
den vanskelige veien som Du har latt meg gå.
Da vil jeg sikkert undres hvor lite jeg forstod;
Det var de bratte bakker som lærte meg å tro.
og jeg blir ofte motløs, ja ofte trøtt og lei.
Da hvisker Herren stille, Hans stemme er så mild:
Hver bakke fører oppad, det er vel dit du vil?
Ta kun et kneik om gangen, og hold deg fast til Meg
Min kraft er uten grenser, og den er nok for deg.
Jeg er din stav og støtte, snart er du kommet opp
og Jeg vil gi deg utsyn, fra hver en bakketopp.
Takk Herre, for hver bakke, og for hvert trengselsfjell
som jeg er kommet over, men ikke greide selv!
Å la meg aldri glemme, i neste dype skar
med fjell på alle kanter, AT JEG EN FRELSER HAR!
Når jeg en dag er hjemme, og ser tilbake på,
den vanskelige veien som Du har latt meg gå.
Da vil jeg sikkert undres hvor lite jeg forstod;
Det var de bratte bakker som lærte meg å tro.
lørdag 24. august 2013
Livet
Vi må godta oss selv og hverandre
- med plusser og minuser
"For høye forventninger
for mye perfeksjonisme
og for mye prestasjon
truer helsa vår...
...Tidsånden roper
"høyere", "raskere", "sterkere".
For å bevare en god helse
må vi vise litt måtehold
både i forventninger til oss selv
og til andre".
- Per Fugelli -
tirsdag 13. august 2013
Syltetøyglasset og to kopper kaffe
Bruk 2 minutter på denne og husk den for livet!
Syltetøyglasset og to kopper kaffe.
Når tingene i ditt liv virker nesten uoverkommelige; når 24 timer pr. døgn ikke er nok, så husk syltetøyglasset og kaffen!
En dansk professor sto foran sine filosofistudenter med noen ting foran seg. Da timen begynte, tok han, uten å si et ord, frem et meget stort og tomt syltetøyglass og begynte å fylle det med golfballer. Da han hadde gjort det, spurte han klassen om glasset var fullt, og de var enige om at det var det.
Så tor professoren en kasse med småstein fram, og begynte å helle dem ned i glasset. Han ristet glasset lett, så småsteinene fordelte seg mellom golfballene. Deretter spurte han igjen studentene om glasset var fullt, og det mente klassen at det var.
Deretter tok professoren en kasse med sand fram og begynte å helle den opp i glasset. Sanden fylte naturligvis det resterende hulrommet i glasset.
Igjen spurte han om glasset var fullt. Klassen svarte enstemmig ja.
Til slutt tok professoren to kopper kaffe og helte dem begge ned i glasset.
Hulrommet som var mellom sandkornene, ble nå effektivt fylt. Studentene lo.
"Nåvel", sa professoren, da latteren var stilnet av. "Hvis dere nå forestiller dere, at dette glasset representerer deres liv. Golfballene er de viktige ting i livet - deres familie, kjærester, barn, helse, venner og yndlingspasjoner - de ting som, selv om alle andre ting gikk tapt, og bare disse tingene var tilbake, likevel ville gjøre deres liv fullkomment.
Småsteinen er de andre tingene, som betyr noe - sånn som jobb, hus, bil osv.... sanden er alle de andre småting".
Professoren fortsatte: "Hvis dere putter sanden ned i glasset først, er det ikke plass til hverken småsteinen eller golfballene. Det samme gjelder i livet- Hvis dere bruker all deres energi og tid på de små ubetydelige tingene, får dere aldri plass til det som er viktig for dere.
Vær oppmerksom på de ting som er avgjørende for deres lykke. Lek med barna. Pass på helsen! Inviter deres partner på middag. Opplev kultur eller sport, ta en runde til på golfbanen eller gjør noe bra for samfunnet.
Det vil alltid være tid til å gjøre huset rent og ordne avløpene. Ta dere av golfballene først - de ting som virkelig betyr noe. Få styr på det dere vil prioritere - resten er bare sand."
En av studentene rakte hånden i været og spurte hva kaffen representerte.
Professoren smilte: "Jeg er glad for at du spør. Det er bare for å vise, at uansett hvor fullstappet ditt liv synes å være, så er det alltid plass til et par kopper kaffe sammen med en venn!"
Ha en fin dag! :-))
lørdag 29. juni 2013
En liten jentes bønn
En kveld hadde legen jobbet hardt på fødeavdelingen. De hadde gjort alt de kunne, men den fødende alenemoren døde under fødselen. Tilbake satt de med ett lite for tidlig født barn, og en toårig gammel jente - nå uten foreldre.
Selv om de bodde ved ekvator, var nettene ofte kalde. Det nyfødte barnet trengte ekstra varme, men det fantes ikke elektrisitet. De hadde en varmeflaske tilgjengelig, men sykepleieren fortalte at den var sprukket.
"Det var den siste varmeflasken!" sa sykepleieren fortvilet.
De bodde langt fra storbyen, og det fantes ikke apotek i nærheten hvor de kunne få tak i en ny. Men barnet måtte få varme ett sted fra, ellers ville det ha vansker med å overleve.
"Ok," sa legen til sykepleieren. "Jobben din nå blir å legge babyen så nær inntil ilden som mulig, og sov mellom barnet og døren slik at barnet unngår trekken."
Den følgende timen dro legen til barnehjemmet like ved, og skulle som vanlig avslutte kvelden med bønn sammen med barnehjemsbarna. Vi snakket sammen om hva vi kunne be om, og legen fortalte om de to nye foreldreløse barna. Den Nyfødte og toåringen. Toåringen som gråt fordi mamma var borte. Og han fortalte også om varmeflasken som var blitt ødelagt, og at babyen nå fikk det vanskelig framover.
Mens de ba, var det ett av barna, Ruth, en tiårig afrikansk jente som ba slik:
"Kjære Gud, send oss en varmeflaske. Og du må gjøre det raskt, fordi babyen fryser, og den kan dø. Så du må sende den veldig raskt! Og du Gud," fortsatte jenta. "Mens du holder på, kan du være så snill å også sende en dukke til jenta som mistet mammaen sin? Bare slik at hun vet at du virkelig elsker henne!"
Legen ble sittende litt fortumlet. Kunne han si "Amen" til dette? For han trodde virkelig ikke at Gud kunne gjøre dette! Vel, selvsagt kunne han. Han kunne jo alt, sa Bibelen. Men det fantes vel grenser...? For den eneste måten de kunne få svar på en slik bønn, var at det ble sendt en pakke fra legens hjemland i USA. Og om det skulle dukke opp en pakke fra USA, hvem ville finne på å sende en varmeflaske til varmeste ekvator???!
Neste morgen gikk legen på jobb som vanlig. Og midt på dagen kommer en beskjed at det var en bil på utsiden av huset hans. Da legen kom hjem, var bilen reist, men på verandaen stod det en stor 10-kilos pakke. Legen kjente at tårene kom i øyekroken, og visste at det ikke var mulig å åpne denne pakken alene. Så han fikk tak i barnehjemsbarna, slik at de også kunne være med. Sammen tok de av papiret, og førti par øyne kikket spent på pakka som stod foran dem.
På toppen lå det en hjemmestrikkede genser i flotte farger. Det var bandasjer til de spedalske. Det var ett par pakker med rosiner... Barne begynte å se litt skuffet ut. Var dette alt...? Så trakk legen opp en ting... kunne det virkelig være mulig...? Han løftet det opp - og i hendene satt han med en splitter ny varmeflaske! Legen begynte å gråte. Han hadde virkelig ikke trodd dette var mulig for Gud...
Plutselig reiser lille Ruth seg opp i stor iver! Hun roper: "Når Gud sendte oss en varmeflaske, har han sikkert sendt en dukke også!"
Hun hiver seg over pakka, og opp drar hun en liten vakker dukke. Ruths øyne skinte! Hun hadde aldri tvilt...
Hun ser opp på legen og sier:
"Kan jeg få lov til å gå til jenta sammen med deg og gi dukka til jenta? Slik at hun får vite at Jesus elsker henne...?
Pakken hadde vært underveis i fem måneder. Det var legens tidligere søndagsskoleklasse som hadde sendt den. De hadde lyttet til Herren, og pakket en varmeflaske - selv til varmeste ekvator. Og en av jentene hadde lagt ned en av sine dukker. Fem måneder tidligere - for at en tiårig jente i Afrika skulle få svar på sin bønn...
Gud hører bønn - Gud er god.
(Skrevet av en ukjent misjonær i Zaire)
Selv om de bodde ved ekvator, var nettene ofte kalde. Det nyfødte barnet trengte ekstra varme, men det fantes ikke elektrisitet. De hadde en varmeflaske tilgjengelig, men sykepleieren fortalte at den var sprukket.
"Det var den siste varmeflasken!" sa sykepleieren fortvilet.
De bodde langt fra storbyen, og det fantes ikke apotek i nærheten hvor de kunne få tak i en ny. Men barnet måtte få varme ett sted fra, ellers ville det ha vansker med å overleve.
"Ok," sa legen til sykepleieren. "Jobben din nå blir å legge babyen så nær inntil ilden som mulig, og sov mellom barnet og døren slik at barnet unngår trekken."
Den følgende timen dro legen til barnehjemmet like ved, og skulle som vanlig avslutte kvelden med bønn sammen med barnehjemsbarna. Vi snakket sammen om hva vi kunne be om, og legen fortalte om de to nye foreldreløse barna. Den Nyfødte og toåringen. Toåringen som gråt fordi mamma var borte. Og han fortalte også om varmeflasken som var blitt ødelagt, og at babyen nå fikk det vanskelig framover.
Mens de ba, var det ett av barna, Ruth, en tiårig afrikansk jente som ba slik:
"Kjære Gud, send oss en varmeflaske. Og du må gjøre det raskt, fordi babyen fryser, og den kan dø. Så du må sende den veldig raskt! Og du Gud," fortsatte jenta. "Mens du holder på, kan du være så snill å også sende en dukke til jenta som mistet mammaen sin? Bare slik at hun vet at du virkelig elsker henne!"
Legen ble sittende litt fortumlet. Kunne han si "Amen" til dette? For han trodde virkelig ikke at Gud kunne gjøre dette! Vel, selvsagt kunne han. Han kunne jo alt, sa Bibelen. Men det fantes vel grenser...? For den eneste måten de kunne få svar på en slik bønn, var at det ble sendt en pakke fra legens hjemland i USA. Og om det skulle dukke opp en pakke fra USA, hvem ville finne på å sende en varmeflaske til varmeste ekvator???!
Neste morgen gikk legen på jobb som vanlig. Og midt på dagen kommer en beskjed at det var en bil på utsiden av huset hans. Da legen kom hjem, var bilen reist, men på verandaen stod det en stor 10-kilos pakke. Legen kjente at tårene kom i øyekroken, og visste at det ikke var mulig å åpne denne pakken alene. Så han fikk tak i barnehjemsbarna, slik at de også kunne være med. Sammen tok de av papiret, og førti par øyne kikket spent på pakka som stod foran dem.
På toppen lå det en hjemmestrikkede genser i flotte farger. Det var bandasjer til de spedalske. Det var ett par pakker med rosiner... Barne begynte å se litt skuffet ut. Var dette alt...? Så trakk legen opp en ting... kunne det virkelig være mulig...? Han løftet det opp - og i hendene satt han med en splitter ny varmeflaske! Legen begynte å gråte. Han hadde virkelig ikke trodd dette var mulig for Gud...
Plutselig reiser lille Ruth seg opp i stor iver! Hun roper: "Når Gud sendte oss en varmeflaske, har han sikkert sendt en dukke også!"
Hun hiver seg over pakka, og opp drar hun en liten vakker dukke. Ruths øyne skinte! Hun hadde aldri tvilt...
Hun ser opp på legen og sier:
"Kan jeg få lov til å gå til jenta sammen med deg og gi dukka til jenta? Slik at hun får vite at Jesus elsker henne...?
Pakken hadde vært underveis i fem måneder. Det var legens tidligere søndagsskoleklasse som hadde sendt den. De hadde lyttet til Herren, og pakket en varmeflaske - selv til varmeste ekvator. Og en av jentene hadde lagt ned en av sine dukker. Fem måneder tidligere - for at en tiårig jente i Afrika skulle få svar på sin bønn...
Gud hører bønn - Gud er god.
(Skrevet av en ukjent misjonær i Zaire)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
