En liten jentes bønn

En kveld hadde legen jobbet hardt på fødeavdelingen. De hadde gjort alt de kunne, men den fødende alenemoren døde under fødselen. Tilbake satt de med ett lite for tidlig født barn, og en toårig gammel jente - nå uten foreldre.

Selv om de bodde ved ekvator, var nettene ofte kalde. Det nyfødte barnet trengte ekstra varme, men det fantes ikke elektrisitet. De hadde en varmeflaske tilgjengelig, men sykepleieren fortalte at den var sprukket.

"Det var den siste varmeflasken!" sa sykepleieren fortvilet.

De bodde langt fra storbyen, og det fantes ikke apotek i nærheten hvor de kunne få tak i en ny. Men barnet måtte få varme ett sted fra, ellers ville det ha vansker med å overleve.

"Ok," sa legen til sykepleieren. "Jobben din nå blir å legge babyen så nær inntil ilden som mulig, og sov mellom barnet og døren slik at barnet unngår trekken."

Den følgende timen dro legen til barnehjemmet like ved, og skulle som vanlig avslutte kvelden med bønn sammen med barnehjemsbarna. Vi snakket sammen om hva vi kunne be om, og legen fortalte om de to nye foreldreløse barna. Den Nyfødte og toåringen. Toåringen som gråt fordi mamma var borte. Og han fortalte også om varmeflasken som var blitt ødelagt, og at babyen nå fikk det vanskelig framover.

Mens de ba, var det ett av barna, Ruth, en tiårig afrikansk jente som ba slik:

"Kjære Gud, send oss en varmeflaske. Og du må gjøre det raskt, fordi babyen fryser, og den kan dø. Så du må sende den veldig raskt! Og du Gud," fortsatte jenta. "Mens du holder på, kan du være så snill å også sende en dukke til jenta som mistet mammaen sin? Bare slik at hun vet at du virkelig elsker henne!"

Legen ble sittende litt fortumlet. Kunne han si "Amen" til dette? For han trodde virkelig ikke at Gud kunne gjøre dette! Vel, selvsagt kunne han. Han kunne jo alt, sa Bibelen. Men det fantes vel grenser...? For den eneste måten de kunne få svar på en slik bønn, var at det ble sendt en pakke fra legens hjemland i USA. Og om det skulle dukke opp en pakke fra USA, hvem ville finne på å sende en varmeflaske til varmeste ekvator???!

Neste morgen gikk legen på jobb som vanlig. Og midt på dagen kommer en beskjed at det var en bil på utsiden av huset hans. Da legen kom hjem, var bilen reist, men på verandaen stod det en stor 10-kilos pakke. Legen kjente at tårene kom i øyekroken, og visste at det ikke var mulig å åpne denne pakken alene. Så han fikk tak i barnehjemsbarna, slik at de også kunne være med. Sammen tok de av papiret, og førti par øyne kikket spent på pakka som stod foran dem.

På toppen lå det en hjemmestrikkede genser i flotte farger. Det var bandasjer til de spedalske. Det var ett par pakker med rosiner... Barne begynte å se litt skuffet ut. Var dette alt...? Så trakk legen opp en ting... kunne det virkelig være mulig...? Han løftet det opp - og i hendene satt han med en splitter ny varmeflaske! Legen begynte å gråte. Han hadde virkelig ikke trodd dette var mulig for Gud...

Plutselig reiser lille Ruth seg opp i stor iver! Hun roper: "Når Gud sendte oss en varmeflaske, har han sikkert sendt en dukke også!"

Hun hiver seg over pakka, og opp drar hun en liten vakker dukke. Ruths øyne skinte! Hun hadde aldri tvilt...

Hun ser opp på legen og sier:

"Kan jeg få lov til å gå til jenta sammen med deg og gi dukka til jenta? Slik at hun får vite at Jesus elsker henne...?

Pakken hadde vært underveis i fem måneder. Det var legens tidligere søndagsskoleklasse som hadde sendt den. De hadde lyttet til Herren, og pakket en varmeflaske - selv til varmeste ekvator. Og en av jentene hadde lagt ned en av sine dukker. Fem måneder tidligere - for at en tiårig jente i Afrika skulle få svar på sin bønn...

Gud hører bønn - Gud er god.

(Skrevet av en ukjent misjonær i Zaire)

Hvor mye veier en bønn?

Louise var ikke av de rikeste i bygda, og klærne hun hadde på seg var heller fattigslige. Men hun måtte ha mat og gikk inn på landhandleren... Hun gikk mot kjøpmannen og spurte ydmykt om det var mulig å få handle på krita. Mannen hennes var syk, de hadde syv barn - og de trengte litt mat.

Kjøpmannen, John, ser på henne, men ber henne om å forlate butikken. Men
Louise kan ikke gi seg. Hun ber atter en gang:

"Vær så snill å gi meg litt mat! Jeg skal betale tilbake så raskt som mulig!"

Men kjøpmann John nekter. Hun har ingen konto der!

Like ved disken stod en annen kunde, som hadde overhørt samtalen. Denne kunden sier:

"La kvinnen få litt mat. Jeg skal betale hva det koster!"

Kjøpmannen blir litt forlegen over dette, men prøver i stedet å gjøre det litt morsomt på Louise sine vegne. Så sier kjøpmannen til Louise:

"Har du en handleliste?"

Louise svarer ja til dette.

"Ok", svarer kjøpmannen. "Jeg har en gammeldags vekt her, hvor man bruker lodd for å veie ting. Jeg legger handlelista di på den ene siden av vekta. Og uansett hva denne lista di veier, så skal du få akkurat mengden varer som vekta viser"!

Louise ble litt stille, før hun tar opp papirlappen hvor hun har skrevet handlelista på. Hun skriver litt på den, før hun taust og med bøyd hode legger papirbiten på den ene vektskåla.

Øynene hennes - og øynene til kjøpmann John og den andre kunden - blir kjempestore. For vektskåla med papirlappen ramler tungt ned, og blir liggende.

Men kjøpmannen forstod at for å ikke miste ansikt, måtte han bare legge på varer på den andre vektskåla. Han legger på flere og flere ting. Men vektskåla går ikke i balanse. Så kjøpmannen må fortsette å legge på varer, helt til vekta ikke tåler mer!

Kjøpmann John griper  da papirlappen fra vektskaåla, og leser høyt det kvinnen har føyd til. Der stod det følgende:

"Kjære Herre. Du vet hva jeg trenger, og jeg legger det nå i dine hender!"

Kjøpmannen tar varene i stillhet, og gir dem til Louise - som forlater butikken med et takk og ett smil.

Den andre kunden smiler like stort, gir kjøpmannen en 500-lapp og sier:

"Dette var verdt hvert øre!!!"

Senere oppdager kjøpmannen at vekta var ødelagt. Derfor er det bare Gud selv som vet hvor mye en bønn veier.

Gud er god♥

Da Eva ble skapt

Fra boken: Legender og velsignelser av Kristina Reftel

Ganske snart etter at Adam var blitt skapt, begynte han og kjenne seg utenfor. Gud hadde skapt alle dyrene med en partner, men Adam hadde ingen som var lik seg selv. Adams skytsengel gikk derfor til Gud og sa: "Mannen du skapte, er ensom. Kanskje han trenger et kjæledyr?"

Gud lot alle dyrene han hadde skapt, tre fram - elefanten med sin finurlige snabel, giraffen med sin prektige hals, den vakre sommerfuglen og den kloke uglen - men ingen passet som selskap for Adam.

"Nå," sa Gud "da skal jeg skape et dyr til Adam som aldri vil vike fra hans side, og som gjenspeiler min kjærlighet til ham. Uansett hvor sint eller utrivelig eller barnslig Adam er, skal dette være en venn som aldri forlater ham."

Og så skjedde. Adam ble svært glad da Gud kom med et nytt dyr, som Gud presenterte som Hund.

Adam og Hund trivdes svært godt sammen. Adam gikk tur i hagen mens Hund logret fornøyd med halen og tittet på sin herre med et hengivent blikk.

Men en dag kom Adams skytsengel til Gud igjen, med et nytt problem.

"Gud, etter at du ga Hund til Adam, har Adam begynt å bli hovmodig. Han tror at han fortjener all denne beundringen. Hund har virkelig lært ham om kjærlighet, men ingen har lært ham noe om ydmykhet."

Da bestemte Gud seg for å gi Adam ytterligere et kjæledyr. "Dette dyret skal minne ham på begrensningene hans, at han ikke er verdens sentrum."

Og så ga Gud Katt til Adam. Katt tenkte på ingen måte å lyde Adam eller smiske for ham. Katt gjorde som hun selv ville, og når Adam tittet på Katt, ble han minnet på sin egen litenhet.

Men til tross for at Adam var blitt god venn med både Hund og Katt, følte han seg likevel ensom iblant. Han var fortsatt den eneste i sitt slag.

Så Gud skapte kvinnen.
Ikke fra jordens støv,
så hun skulle bli hans konkurrent,
men av hans egen kropp for at han
skulle elske henne som han elsket seg selv.
Ikke av føttene hans,
så han skulle trampe på henne.
Ikke av hodet hans,
så hun skulle herske over ham.
Ikke av hendene hans,
så hun skulle bli hans tjenerinne.
Men av hans ribben,
så hun skulle være hans like -
nær hans hjerte for at hun skulle
dele livet med ham.

Ekko

Far og sønn er ute og går en tur. Plutselig snubler sønnen og får vondt i foten. Han skriker "aaaah". Overasket hører han en stemme som kommer fra fjellet: Aaaah! Fylt av nysgjerrighet roper han: Hvem er du? Men det eneste svaret han får er: "Hvem er du?". Dette gjør ham sint, så han skriker ut: Du er en feiging! Stemmen svarer tilbake: "Du er en feiging". Han ser på sin far og spør usikker: "Pappa, hva er det som skjer?" "Min sønn", svarer faren rolig. "Følg med nå". Så roper han: Jeg beundrer deg! Stemmen svarer: "Jeg beundrer deg". Faren roper nok en gang: Du er fantastisk!, og stemmen svarer: "Du er fantastisk". Den lille gutten skjønner lite og er fortsatt usikker. Da forklarer faren. "Folk kaller dette ekko, men egentlig er det et bilde på livet. Livet gir alltid tilbake det du gir ut. Livet er et speilbilde av dine handlinger. Hvis du ønsker mer kjærlighet, gi mer kjærlighet. Hvis du ønsker mer godhet, gi mer godhet. Hvis du vil ha forståelse og respekt, gi forståelse og respekt! Hvis du vil ha positivitet, vær mer positiv! Hvis du vil at folk skal være tålmodig og høflige overfor deg, vær tålmodig og høflig! Denne regelen gjelder for alle sider av livet. Det gir deg alltid tilbake det du sender ut. Livet er ikke en tilfeldighet, men et resultat av dine egne gjerninger". ♥

Sommeren på snarvisitt

Vi har feiret både 17. mai og pinse. 17. mai regnet bort og i pinsehelgen hadde vi sommeren på snarvisitt. Vi gikk fra 6-7 grader i dagene før 17. mai til 27 grader pinseaften. Litt av et varmesjokk. Selv om det regnet hele dagen 17. mai hadde vi fin temperatur, det var første året på det jeg kan huske at jeg ikke hadde ulltrøye under bunadskjorta.

Pinseaften feiret vi svigermor sin 80 års dag. Det ble en flott dag sammen med familie og venner.

Bildet over er tatt 20.30 1. pinsedag nede ved brygga vår. Vi satt og koste oss etter en fin helg med feiringer og overnattingsgjester. Alle var dratt og det var bare oss to igjen. Da var det godt å kunne sette seg nede ved sjøen og la stillheten senke seg. Temperaturen var fremdeles veldig god, satt i sommerkjole og shorts. Her satt vi til sola gikk ned rundt 21.30.

Tirsdag var temperaturen tilbake rundt 6-7 grader igjen. Men nå skal det bli varmere igjen sier værmeldingen. Ser fram til mer sol og varme.

Barna dine

Barna dine er ikke barna dine.

De er sønnene og døtrene til livet

som lengter etter seg selv.

De kommer gjennom deg,

men ikke fra deg.

Selv om de er sammen med deg,

tilhører de deg ikke.

Du kan gi dem din kjærlighet,

men ikke alle tankene dine,

for de har sine egne tanker.

Du kan huse kroppene deres,

men ikke sjelene deres,

for sjelene tilhører morgendagens hus.

Du kan strebe etter å bli lik dem,

men forsøk ikke å få de til å ligne deg.

Livet går ikke bakover,

og dveler ikke ved gårsdagen.

Du er buen som barna skytes ut fra

som levende piler.

Bøy deg med all din kraft

slik at pilene kan nå langt.

 

KHALIL GIBRAN

En høyere rettferdighet

Benjamin var en vis mann, som hele tiden strevde etter å komme nærmere Gud. Derfor ble han fylt av glede da han en dag møtte en engel, og sa:

"La meg få vandre med deg og med egne øyne få se det som du utretter for den Høyeste! Mitt hjerte lengter etter å få glede seg over Herrens rettferdighet her i denne urettferdige verden."

"Du uvettige menneske," svarte engelen. "Intet menneske kan forstå eller bære det den Høyeste sender meg for å gjøre."

Men Benjamin var sta og gjentok anmodningen sin gang etter gang, så engelen til slutt ga etter.

Benjamin og engelen ga seg i vei sammen og vandret langs grusveier og bølgende enger. Etter en lang dags reise nærmet de seg til slutt et lite hus. Da de var fremme, kom en mann ut av huset og ba dem vennlig om å stige inn.

Mannen og hans kone var åpenbart fattige - huset var lite og klærne deres fillete. Spiskammerset gapte tomt, men mannen og kona hans nølte likevel ikke med å sette fram den maten som fantes. Og da det var på tide å gå til sengs, fikk gjestene ligge på de varme, myke teppene, mens vertsparet sov på det kalde golvet.

Benjamin smilte for seg selv før han sovnet. Hvilken gjestfrihet det fattige paret hadde vist! Engelen ville sikkert belønne dem rikelig i morgen.

Men da morgenen kom, stod engelen opp og drepte den eneste kua som mannen og kona eide. Benjamin kunne ikke tro sine egne øyne, men blikket engelen ga ham, fikk ham til å svelge spørsmålene og sinnet som veltet opp i ham. I stedet fortsatte han vandringen sammen med engelen, med lyden av konas stille hulking i ørene.

Da kvelden kom,  hadde Benjamin og engelen vandret så langt at de hadde kommet fram til et praktfullt hus, der vinduene glitret som diamanter i sollyset. Men da de spurte eieren om de kanskje kunne få være hos ham  natten over, fikk de et foraktfullt svar tilbake.

"Hvorfor skulle jeg sørge for dere tiggere? Men så klart, dere kan sove i stallen der slike som dere hører hjemme!"

Med sandaler som fortsatt var støvete etter reisen og med en gnagende sult måtte Benjamin og engelen legge seg ned ved siden av hestene i stallen. Benjamin fant likevel trøst i tanken på at engelen sikkert ikke ville la en slik hardhjertet mann forbli ustraffet.

Men da morgenen kom, stod engelen opp og satte umiddelbart i gang med å reparere den delen av veggen i stallen der ødelagte steiner gjorde at hele veggen truet med å rase sammen.

Nå var Benjamin opprørt og kunne ikke holde tilbake følelsene sine lenger.

"Hvorfor skulle dette være Guds veier - å straffe de gode av hjertet og belønne de onde? Hvis dette er den guddommelige rettferdigheten, da vil jeg, så sant jeg lever, ikke lenger tjene Gud!"

"Du snakker som du har forstand til!" sa engelen med hellig vrede i stemmen. "Hvem er du, som tror du kan forstå Guds veier? Dødens engel var på vei til den fattige mannens hjem, for å ta med seg hans kone. Men for deres gode hjerters skyld ga Gud i stedet kua som offer til Dødens engel, så kona skulle få leve. Veggen i den hardhjertede mannens stall reparerte jeg for at mannen ikke skulle finne den skatten som lå gjemt i veggen. Skatten ville bare ha gjort mannen enda mer hardhjertet."

Da engelen hadde sagt dette, forsvant den plutselig for mannens øyne. Og det neste Benjamin kunne si, var:

"Uutgrunnelig er dine veier, Herre - lovet være ditt navn."

Fra boken: Legender og velsignelser av Kristina Reftel